av Dr. John H. Whitmore 1. juli, 2015; sist fremvist på www.answersingenesis.org 1. november, 2015.

Når kreasjonister foreslår at en global flom avsatte alle lagene i Grand Canyon, ler sekulære geologer. «Det kan ikke stemme,» sier de, «siden et av de største lagene ble formet i en ørken over millioner av år. Laget er fullt av fossile sanddyner, som er avsatt av vind. Du kan ikke avsette ørkensand under en global flom!».

Den gul-brune Coconinosandsteinen (figur 1a) som er opptil 90 meter tykk i Grand Canyon og 300 meter tykk i andre områder, er en av de vanligst brukte innvendingene mot den globale flommen. Argumentene virker overbevisende. For nesten et tiår siden, ble jeg med et team av skapelsesgeologer på et enestående forskningsprosjekt for å granske påstandene egenhendig. Det inkluderte masse ekskursjoner ute i feltet og nøyaktige labanalyser.1

Figur 1a: Grand Canyon berglag

Debatten handler om disse fossile sanddynene ble formet av vind eller ble formet under vann. De opprinnelige sanddynenes egenskaper og slitasjen på sandkornene vil være forskjellig avhengig av hvordan de er avsatt. Undervannsdyner har noen ganger slakere skråninger og mindre slitasje på kornene. Jobben vår som geologer var å avgjøre detaljene til Coconinoens kryssliggende sanddyner (kryssjikt) og sammenligne dem med nåtidends sanddyner, både i ørkener og under vann.

Arthur Strahler er et typisk eksempel på en geolog som uttaler seg med høy selvtillit om at bevisene mot flommen er ubestridelige: «Bevisene for vindblåst opprinnelse av dyneformasjonene er ubestridelige innenfor konvensjonell geologi; dette er alene nok til å totalt fraskrive den bibelske beretningen all kredibilitet som naturalistisk fenomen med forløp over et år.» 2

To andre ofte siterte geologer – Young og Stearley – argumenterer for at sandkornene i Coconinolaget har de samme karakteristikkene som moderne ørkener3, videre har sanddynene bratte skråninger og fotspor etter virveldyr som også er typisk ved ørkensettinger.

Problemet er at disse forskerne aldri dro ut i felten for å bekrefte at påstandene om Coconinosandsteinen var sanne!

Grundig eksaminering viser at Coconinosandsteinen simpelthen ikke har de samme trekkene som moderne ørkensanddyner. I vår mangeårige studie avdekket vi sju vanlige myter om bergformasjonen. De observerbare faktaene støtter en helt annen konklusjon: sanden ble avsatt under vann.

To syn på Coconinosandsteinen: Vind- eller vannavsetning?

Figur 2a: Vindavsetning i en ørken?

Moderne ørkener blåser haugevis med sandkorn inn i store sanddyner. Når sandkornene tumler rundt får de et matt utseende og blir sortert etter størrelse. Etterhvert kollapser sanden og danner bratte avsetninger som blir kalt for kryssjikt. Den skarpe vinkelen er normalt rundt 32°.

Figur 2b: Vannavsetning under flommen?

Skred under havet etterlater hauer av sandkorn i store dyner. Men ettersom vannet er roligere enn luft blir ikke kornene «frostet» (gitt et matt utseende), og forskjellige kornstørrelser blir stokket sammen. Haugene med sand vil etterhvert kollapse og danne mindre bratte kryssjikt.

 

Myte #1 – De fossile sanddynene i Coconinosandsteinen er bratte lik de som blir funnet i moderne ørkener.

I moderne ørkener raser sanden ned baksiden av sanddynene med en bratt vinkel på rundt 32°. Når den vindblåste sanden hoper seg opp, raser den på ny ned skråningen og danner en tungeaktig avsetning (Figur 2a). Denne prosessen produserer kryssjikt som i figur 3.

OBSERVERBARE FAKTA: Vi målte vinklene til over 200 kryssjikt-heller og fant en gjennomsnittlig bratthet på kun 20°.4 Målingene våre er sammenlignbare med funnene til andre geologer5. Noen vil kanskje påstå at tyngden til den overliggende bergmassen må ha trykket sammen sandsteinen og slik redusert de brattere vinklene. Men når vi inspiserte steinen under mikroskop fant vi ingenting som tydet på slik ekstrem sammentrykking. Det virker som at vinkelen på 20°er veldig nær den originale. Interessant nok har undervannssanddynene som typisk forekommer i dag på kontinentalsokkelen samme vinkler som de vi fant i Coconinoen6.

 

Myte #2 – Sandkornene i Coconinosandsteinen er godt avrundet lik kornene i moderne sanddyner

I moderne ørkener blir sandkornene (spesielt de største) avrundet når vinden blåser dem rundt. Skarpe vinklede kanter brekker av når kornene kolliderer som fører til den mer runde formen.

OBSERVERBARE FAKTA: Geologer bruker noe som blir kalt for rho-skalaen7 for å bestemme avrundingen til sandkorn; «0» er mest kantet og «6» er fullstendig rund i formen. Vi samlet over 100 forskjellige prøver fra dybden og bredden til Coconinoformasjonen og målte avrundingen ved hjelp av et standard redskap brukt blant geologer – et petrografisk mikroskop. De mest avrundede Coconino-kornene, som ble funnet ved Chino Point, hadde en rho-verdi på kun 3,4. De mest kantete kornene, funnet ved Warm Springs Canyon, hadde en rho-verdi på 2,8.  Coconino-kornene er mellomkantete til mellomrundete og ikke «godt avrundet» (en verdi på over 5. Se figur 4).

Det virker som påstanden om «godt avrundede» sandkorn er basert på antakelsen om at dette er en vindblåst avsetning, ikke varsom laboratorie- og feltarbeid. Våre banebrytende resultater har blitt presentert på geologiske møter8, og de gir ikke inntrykk av en ørkenopprinnelse for Coconinoen.

 

Myte #3 – Sandkornene til Coconinolaget er godt sortert, akkurat som i moderne sanddyner

Sandkornene i ørkendyner er vanligvis like i størrelse, eller «godt sortert». Når vinden transporterer sand, har den til vane å løfte og avsette kun et utvalg av størrelser, avhengig av hastigheten til vinden.

OBSERVERBARE FAKTA: Studiet vårt av både moderne sanddyner9 og Coconinoen10 avslørte at Coconinoens sandkorn ikke er like sortert som de en finner i moderne sanddyner (figur 5). I de fleste tilfeller kan Coconinoen best beskrives med moderat til dårlig sortering, basert på over 100 prøver gransket under mikroskop.

Når de fleste ser på kornene i Coconinoen bruker de et relativt svakt forstørrelsesglass mens de går langs turstien. Veldig få har samlet prøver og kuttet tynne seksjoner for mikroskopisk analyse.11 Når dette blir gjort vil en kunne se mange mindre korn blant de større, som viser den begrensede sorteringen, slik vi hadde forventet ved avsetning under vann.

 

Myte #4 – Coconinoørkenen spredte seg over en enorm flomslette hvor den fylte åpne slamsprekker

Konvensjonelle geologer antar at Coconinosanden ble dannet over tørr, oppsprukket slam/gjørme. Under Coconinosandsteinen er de brune siltsteinene til Hermit-formasjonen, laget av slam som er gjort om til stein. På mange steder ved toppen av Hermit-formasjonen er det sprekker i slammet som er fylt med sand (figur 6). Det sies at Hermit-formasjonen ble avsatt over en stor elveslette. Elven tørket så ut slik at slammet tørket og sprakk. Deretter blåste Coconinoørkenen inn og fylte sprekkene med sand.

OBSERVERBARE FAKTA: Hvis vind gradvis fylte de dype sprekkene med sand, lag etter lag, burde fyllet ha horisontale lag i seg. Men når vi gransket dette, fant vi ingen bevis på horisontal lagdeling, og kun til tider fant vi vertikal lagdeling.

Faktaene støtter en veldig annerledes konklusjon: Sanden ble avsatt under vann.

Videre undersøkelser viste en annen historie. Over et bredt område hadde sprekkene et mønster som ser ut som resultatet av et massivt jordskjelv. Sprekkene var dypest nær Bright Angel-forkastningen, et stort brudd i jorden som skjærer rett gjennom Grand Canyon. Vi fant at sprekkene ble kortere og etter hvert forsvant idet vi forflyttet oss vekk fra forkastningen, sannsynligvis fordi energien fra jordskjelvet spredte seg og ble borte.

Basert på disse dataene og andre, har vi tolket de sandfylte sprekkene som spesielle fenomen kjent som sandinnsprøytninger12 som formes mye på samme måten som når oljeselskaper utøver hydraulisk oppsprekking. Under intense jordskjelv vil sand, under høyt trykk og mettet av vann, strømme som en væske (den blir gjort flytende). Teamet vårt konkluderte at et jordskjelv gjorde sanden i bunnen av Coconinoen flytende slik at den strømmet kraftig inn i Hermit-formasjonen og skapte de sandfylte sprekkene.

 

Myte #5 – Virveldyr etterlot fotspor i Coconinosandsteinen, hvilket betyr at små firbeinte dyr krabbet opp bratte ørken sanddyner.

OBSERVERBARE FAKTA: Sporene har andre karakteristikker som ikke passer med sporene etterlatt i ørken sanddyner. Noe av det mest interessante med disse fotsporene er at dyrene nesten alltid vandret opp sanddynene (figur 7). I tillegg virker det ofte som at sporene brått kommer og går, og tærne peker ofte i merkelige retninger uten relasjon til dyrenes bevegelsesretning. Klatring for å unnslippe stigende vann fra flommen ville forklart disse trekkene.

Leonard Brand13, som har gjort mesteparten av feltarbeidet med fotsporene, har også gjort lab undersøkelser på salamandere som går på sand i ulike tilstander – tørt, vått, og under vann. Sporene til eksperimentet som best passet Coconinosporene var de under vann. Rennende vann ville også forklart den plutselige begynnelsen og avslutningen til mange av sporene når vannstrømmene plukket opp dyr og de falt ned andre steder.

 

Myte #6 – Regndråpe avtrykk i Coconinosandsteinen beviser dens ørken opprinnelse

Disse sjeldne trekkene i Coconinoen blir ofte tolket som fossile avtrykk av regndråper som måtte ha oppstått under byger over tørr sand.

OBSERVERBARE FAKTA: Disse avtrykkene forekommer ofte i «rekker», i motsetning til moderne regndråpe avtrykk i tørr sand. De trenger seg opp til 1 cm gjennom sanden, og er formet som små runde klumper som stikker ut av steinen (figur 8). Når moderne regndråper treffer tørr sand lager de sjeldent fine «kratere». I stedet danner de en ujevn ruglete overflate. Det er usikkerhet rundt hva som formet gropene i Coconinoen, men det virker ikke som de har kommet fra regndråper.

 

Myte #7 – Sandkornene til Coconinoen er «matte», hvilket betyr at deres overflater er blitt skadet av kollisjoner kornene imellom når de blåses rundt i en ørken.

I ørkener plukker vinden opp sandkorn og kaster dem mot hverandre med kraft. Dette forårsaker små uregelmessigheter på overflatene til kvartssandkornene og gir dem et «matt» utseende ved observasjon under forstørrelse. Det samme skjer med glass når en blåser sand på det. Dette blir kalt mekanisk «frosting», siden fysiske (eller mekaniske) krefter produserer det matte utseende.

OBSERVERBARE FAKTA: Eksperimenter og observasjoner på laboratoriet og i ørkener viser at mekanisk frosting oftere forekommer med større sandkorn enn med de små som en finner i Coconinoen14. Mindre sandkorn oppnår ikke nok moment til å kollidere inn i hverandre med nok kraft til å forårsake «frosting» (det matte utseende). Sandkornene i Coconinoen er matte (figur 9), men deres gjennomsnittlige størrelse er så små at en mekanisk årsak er usannsynlig.

Så hva førte til frostingen? Studiet vårt med skanning i elektronmikroskop viste at skylden sannsynligvis var kjemisk korrosjon (forårsaket av vann) og ikke mekanisk. En undersøkelse av Navajo-sandsteinen gav et lignende resultat15. Frosting overbeviser dermed ikke om en ørkenopprinnelse.

 

En advarsel

Så hvordan kan det ha seg at så mange ledende geologer har tatt så feil om Coconinoen, og hvor har alle disse mytene kommet fra? Kanskje de antar disse karakteristikkene er tilstede i Coconinoen siden geologiske lærebøker og referanser angir den som en klassisk sandstein formet av vindblåst sand. Kanskje disse forfatterne har stolt på hva andre har sagt uten selv å grundig undersøke formasjonen. Hvis geologer ikke har grunn til å dobbeltsjekke godt aksepterte rapporter fra andre geologer, vil de stole på påstandene uten å stille spørsmål.

Dette er en god advarsel til oss alle. Ingen vet alt, og vi er avhengige av andre for å tette hullene. Vi burde alltid holde lett på våre vitenskapelige syn, og være villige til å dobbeltsjekke dem. Spesielt hvis populære vitenskapelige påstander motsier Skriften. Da vet vi at noe er galt med forskningen eller tolkningene.

Siden kreasjonister mente å se feil ved rådende teori i lys av Bibelen, valgte de å granske formasjonen nøyere. Denne forskningen har oppklart mange problemer med de vanlige påstandene. Ingen beviser kan «diskreditere den Bibelske beretningen om Noahs flom», som Strahler påstod. Ved nøyere undersøkelser gir Coconinosandsteinen faktisk enormt med bevis til støtte for flommen og bekrefter den ubestridelige sannheten i Guds Ord!

 

Coconinosandstein: Ørken eller flom?

Ble Coconinosandsteinen avsatt i en tørr ørken eller under Noah’s flom? Sekulære geologer sier at det var en ørken. Dermed gikk et team av skapelsesgeologer inn i feltet for å se nærmere på sju «fakta» brukt til å underbygge ørkenhypotesen. De oppdaget at faktaene heller bekreftet flom-tolkningen!

 

Myte #1: Bratte, fossiliserte ørkendyner

I moderne ørkener raser sand nedover med en bratt vinkel på rundt 32˚. Skapelsesgeologer målte over 200 vinkler i Coconinoen og fant et gjennomsnitt på kun 20˚, en vinkel som er mer i samsvar med målinger gjort på moderne sanddyner under vann.

Figur 3: Del av Coconinosandsteinen i Grand Canyon. Merk kryssjiktene (de vinklede lagene). Bilde: JHW

Myte #2: Godt avrundede sandkorn

Ørkensandkorn blir avrundet når vinden blåser dem rundt. Men sandkornene i Coconinoen er best beskrevet som mellom-rundete eller mellom-kantete. Skapelsesgeologer gjorde en nøye eksaminering av over 100 prøver for å fastslå dette.

Figur 4: En typisk mellom-kantet prøve fra New Hance Trail i the Grand Canyon. De hvite områdene er kvartssandkorn. Bilde: JHW

Myte #3: Godt sorterte sandkorn

Sandkorn i ørkendyner er vanligvis veldig like i størrelse, eller «godt sortert», siden vinden løfter kun bestemte størrelser. Men Coconinosandkornene er best beskrevet til å ha moderat eller dårlig sortering. Skapelsesgeologer gjorde nøye undersøkelser på over 100 tynne avsnitt, godt spredt i Coconinoen, for å fastslå dette.

Figur 5: En prøve av dårlig sorterte korn fra Warm Springs Canyon. De hvite områdene er kvartssandkorn. Bilde: JHW

Myte #4: Slamsprekker fylt med vindblåst sand

Hvis sand blåser over tørr, oppsprukket elveslam, fyller den sprekkene sakte med tynne horisontale lag med sand. Skapelsesgeologer gjorde undersøkelser på feltet og fant bevis på at Coconinosanden var våt og ble kraftig innsprøytet i det underliggende slammet. De kunne ikke finne noe bevis på horisontal lagdeling.

Figur 6: Sandfylte sprekker går fra Coconinosandsteinen ned i Hermit-formasjonen langs Bright Angel Trail, Grand Canyon. Den dype sprekken er ca. 12 meter lang.  Bilde: JHW

 

Myte #5: Dyrefotspor på bratte ørkendyner

Ulikt dyr som vandrer over ørkensand, begynner og avslutter sporene i Coconinosandsteinen brått som om dyrene er i vann og blir drevet av strømmen. Tærne peker ofte i uvanlige retninger, og dyrenes fotspor beveger seg noen ganger sidelengs.

Figur 7: Fotsporene i Coconinosandsteinen langs Hermit Trail, Grand Canyon. Bilde: JHW

 

Myte #6: Regndråpeavtrykk på tørr sand

Coconinoen har sjeldne trekk som ofte blir kalt for fossile «regndråpeavtrykk». Men når regn treffer tørr sand etterlater det vanligvis en ujevn ruglet overflate. I kontrast til dette forekommer Coconinoavtrykkene i «rekker» og etterlater fine «kratere». Årsaken er usikker, men de virker ikke til å være ifra regndråper.

Figur 8: “Regndråpeavtrykk” i Coconinoen (A) danner striper og dype kratre. Moderne regndråper i tørr sand (B) er tilfeldig utbredt og har et utseende som er ujevnt og ruglete.  Bilde: JHW

 

Myte #7: «Matte»/«frostede» vindblåste sandkorn

Ørkenvind slenger sandkorn inn i hverandre slik at de ser matte og glatte ut. Men eksperimenter i laboratoriet viser at vind ikke gir mindre sandkorn nok moment til å bli med i prosessen. Skylden ligger sannsynligvis hos kjemisk korrosjon (forårsaket av vann), vist med et elektronmikroskop.

Figur 9: Disse sandkornene i Coconinoen ble eksaminert under et mikroskop. Det matte utseende er på grunn av kjemiske korrosjons prosesser forårsaket av vann, og ikke vind. Bilde: JHW

Forfatteren

Dr. John Whitmore fikk doktorgraden sin fra Loma Linda-universitetet. Han er geologiprofessor ved Universitet i Cedarville hvor han påbegynte hans master i geologi og hvor han har undervist siden 1991. Han har skrevet mange artikler og bok-kapitler og han er medforfatter av Himmelen og jorden, en bibelsk basert geovitenskapelig lærebok.

 

 

Fotnoter

  1. Forskningsprosjektet hadde mange deltakere, blant annet Ray Strom, Paul Garner, Stephen Cheung, og Guy Forsythe, som resulterte i mange vitenskapelige publikasjoner, presentasjoner, og abstrakter innen det vitenskapelige samfunnet. John Whitmore var den ledende etterforskeren. Prosjektet ble finansiert av the Institute for Creation Research, Ray Strom, og flere andre. Universitetet i Cedarville sørget for logistikk. To store vitenskapelige artikler i the Answers Research Journal innehar støttende dokumentasjon for den nåværende artikkelen: «Intraformational Parabolic Recumbent Folds in the Coconino Sandstone (Permian) and Two Other Formations in Sedona, Arizona (USA),» 21. januar,2015; og «Petrology of the Coconino Sandstone (Permian), Arizona, USA,» 10. desember, 2014.
  1. A. N. Strahler, Science and Earth History—The Evolution/Creation Controversy (Amherst, New York: Prometheus Books, 1999), 217.
  2. D. A. Young og R. F. Stearley, The Bible, Rocks and Time (Downers Grove, Illinois: InterVarsity Press, 2008).
  3. M. K. Emery, S. A. Maithel, og J. H. Whitmore, “Can Compaction Account for Lower-Than-Expected Cross-Bed Dips in the Coconino Sandstone (Permian), Arizona?” Geological Society of America Abstracts with Programs 43 (5): 430.
  4. P. Reiche, “An Analysis of Cross-Lamination; the Coconino Sandstone,” Journal of Geology 46 (7): 905–932.
  5. P. A. Garner og J. H. Whitmore, “What Do We Know about Marine Sand Waves? A Review of Their Occurrence, Morphology, and Structure,” Geological Society of America Abstracts with Programs 43 (5): 596.
  6. R. L. Folk, “Student Operator Error in Determination of Roundness, Sphericity, and Grain Size,” Journal of Sedimentary Petrology 25 (4): 297–301; M. C. Powers, “A New Roundness Scale for Sedimentary Particles,” Journal of Sedimentary Petrology 23 (2): 117–119.
  7. J. H. Whitmore og R. Strom, “Textural Trends in the Coconino Sandstone, Central and Northern Arizona, USA,” Geological Society of America Abstracts with Programs 42 (5): 428.
  8. J. H. Whitmore, “Preliminary Report and Significance of Grain Size Sorting in Modern Eolian Sands,” 2010 Creation Geology Society Abstracts, 8–9.
  9. J. H. Whitmore og S. Maithel, “Preliminary Report on Sorting and Rounding in the Coconino Sandstone,” 2010 Creation Geology Society Abstracts, 9–10.
  10. Vi tror at William Lundy er den eneste personen som har tatt utbredte prøver og undersøkt Coconinoen som andre enn oss selv. W. L. Lundy, “The Stratigraphy and Evolution of the Coconino Sandstone of Northern Arizona,” University of Tulsa (Masters’ thesis, 1973), Tulsa, Oklahoma. Han tenkte også at undervanns-sandbølger var den beste forklaringen til Coconinoen.
  11. J. H. Whitmore og R. Strom, “Sand Injectites at the Base of the Coconino Sandstone, Grand Canyon, Arizona (USA),” Sedimentary Geology 230 (2010): 46–59.
  12. L. R. Brand, “Footprints in the Grand Canyon, Origins 5 (2): 64–82; L. Brand, “Field and Laboratory Studies on the Coconino Sandstone (Permian) Vertebrate Footprints and Their Paleoecological Implications,” Palaeogeography, Paleaeoclimatology, Palaeoecology 28: 25–38; L. R. Brand og T. Tang, “Fossil Vertebrate Footprints in the Coconino Sandstone (Permian) of Northern Arizona: Evidence for Underwater Origin,” Geology 19: 1201–1204.
  13. K. Pye og H. Tsoar, Aeolian Sand and Sand Dunes (Berlin: Springer-Verlag, 2009); P. H. Kuenen og W. G. Perdok, “Experimental Abrasion 5: Frosting and Defrosting of Quartz Grains,” Journal of Geology 70 (6): 648–658.
  14. J. E. Marzolf, “Sand-grain Frosting and Quartz Overgrowth Examined by Scanning Electron Microscopy: The Navajo Sandstone (Jurassic (?)), Utah,” Journal of Sedimentary Petrology 46 (4): 906–912.

 

Artikkel og illustrasjoner gjengitt med tillatelse. For opprinnelig artikkel se her: Coconino Sandstone—The Most Powerful Argument Against the Flood?