Jens Bruun Kofoed er professor i det gamle testamente (GT) ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole og er også ansatt ved Dansk bibelinstitutt. Han er i disse dager aktuell med sin nye bok “Før Darwin – Et forord til debatten om skabelse og evolution”. Kofoed er vel den eneste professor i GT i Norge, og muligens i Skandinavia som tror på en historisk Adam og Eva. Det er selvfølgelig gledelig at det enda i hvert fall finnes én, men det viser samtidig det enorme “rommet” akademia har skapt for å “tolke” og være “kreativ” i møte med Bibelens tekster.

Kofoed ønsker med denne boken først og fremst å gi en introduksjon til temaet skapelse og evolusjon ved å klargjøre hvilke tolkninger han mener det er mulig eksegetisk sett å ha ut fra Skriften. Han starter med å spørre: “Can We talk?

Jens Bruun Kofoed: Før Darwin : et forord til debatten om skabelse og evolution

Can We Talk?

Det er liten tvil, også sett fra eget ståsted, at det er et godt spørsmål. Personlig erfaring tilsier at mange meningsmotstandere ikke er villig til det. I en menighet jeg tidligere har vært aktiv var pastoren modig nok til å åpne opp for en debatt om disse spørsmålene. Flere sider ble sluppet til, og mellom oss som faktisk deltok var det, og er det, et godt forhold også i dag. Samtidig var det sterke krefter spesielt fra fagteologisk hold som ikke var interessert i dette og ønsket å legge lokk på debatten. Det eksterne presset ble så stort at når jeg noen år senere spurte ledelsen i menigheten om det var mulig å snakke om skapelse der i det hele tatt så var svaret nei. Bibelen ber oss om å forkynne hele Guds råd og derfor anser jeg en slik holdning som problematisk særlig siden nettopp skapelsen er så grunnleggende og konsekvensgivende for mange viktige læresetninger.

Høne å plukke med ungjordkreasjonister

Kofoed ønsker å gi et grunnlag for samtale og velger å bruke Chicago-erklæringen for å definere hvilke syn han mener er innenfor en “evangelikal” og ortodoks ramme. Ved å vedkjenne seg prinsippene han bygger på mener han det legges en grunn for videre samtale som kan skje på rette vilkår. Det vil si uten å mistro og kjetterdømme sine meningsmotstandere.  

Kofoed tilkjennegir likevel i innledningen (s5) at han “…længe [har] haft en hermenautisk høne at plukke med de ungjordskreationister, som sammen-blander spørgsmålet om Bibelens guddommeligt inspirerede autoritet med bestemte tolkninger af Bibelen.

Det er da også tydelig at det er ung-jord synet som får absolutt mest kritikk i boken og at Kofoed ikke liker den eksklusivitet som mange bibelske kreasjonister velger å ha om sitt syn og tolkning av Bibelen. Det er likevel et forsøk på en nøytral beskrivelse av fortolkningshistorien og forskjellene i syn som eksisterer. Han peker på forskjellige rammer for tolkning der han bruker en “Kalkedonsk ramme” og en “galileisk ramme“. Deretter bruker han Albert Mohler sitt nivåsystem, triagering (sortering) for å fastslå at spørsmålet om jordens alder er et nivå tre spørsmål, akkurat slik SKAPER tidligere også har foreslått.

Tre forskjellige syn på skapelsen

Koefoed selv står for et gammel-jord kreasjonistisk syn og argumenterer i andre bøker for “tempelmodellen” som ramme for å forstå skapelsen. Denne modellen har han hentet mye inspirasjon fra hos Professor John Walton ved Wheaton College. John Walton er for øvrig en sterk forkjemper for evolusjon og en av de som representerer organisasjonen BioLogos.

Kofoed ender opp med at det er tre forskjellige syn som ut fra hans rammer er “gyldige” og som ikke kan utelukkes, ifølge han, på et eksegetisk grunnlag.

De tre er:

1: Styrt evolusjon. (En evolusjon hvor Gud direkte har grepet inn og styrt utviklingen etter hvert.)

2: Gammel jord kreasjonisme i forskjellige former

3: Ung jord kreasjonisme

Skapelsen – viktig eller ikke viktig

Det kan virke som dette synet i stadig større grad gjør seg gjeldende i ledelsen til kristne organisasjoner og kirkesamfunn i Norge som driver evangelisk arbeid. Samtidig med denne utviklingen skjer det en tydelig innstramming mot å gi syn nr. 3 plass.

Ut ifra Kofoeds egen argumentasjon virker åpenheten rundt tre syn rimelig, men mange bibelske kreasjonister vil ha vanskelig for å være enig i dette. De fleste lekfolk vil nok også kunne oppleve det vanskelig å begripe hvordan tre gjensidig motstridende syn alle skal kunne være mulig å forsvare, slik Kofoed ser det, isolert sett ut fra Skriften. Mange vil se at man her får samme problem som nå gjelder i den norske kirke i synet på ekteskapet ved at de altså er gjensidig utelukkende.

Kofoed vil, om ikke eksplisitt så i hvert fall implisitt, argumentere for at spørsmålet ikke er viktig nok til å skape hverken harde fronter eller splittelse selv om han tydeligvis anser selve saken som viktig nok til å skrive flere bøker om emnet. Innstillingen om å avfeie hele spørsmålet som uviktig møter jeg likevel dessverre fra teologer hele tiden.

Kombinere evolusjon med kristen tro

Det har lenge overrasket meg at såkalt konservative teologer og lærere er blitt så åpne for evolusjon, om ikke annet enn i hvert fall på et prinsipielt plan. Det ble tydeliggjort f.eks. da Norsk Luthersk Misjonssamband sin generalsekretær Øyvind Åsland i Vårt Land i fjor uttalte at han hadde stor tiltro til de som mente at det gikk an å kombinere evolusjon med kristen tro. Siden professorer ved egeneide institusjoner hevder at tre syn er mulige så er det neppe en tilfeldighet.

Guds ord utydelig?

Boken til Kofoed er interessant som et overblikk over situasjonen og til ettertanke om hvordan man prøver å kommunisere det en sterkt tror og mener. Likevel kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvordan kirken er kommet i den situasjon at såkalt konservative teologer nå kan være så fristilte i sin tolkning av Bibelske tekster, tekster jeg opplever ikke åpner opp for en slik romslighet. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill, står det skrevet. Våre åndelige ledere legger like fullt opp til at Gud har åpenbart sitt ord så utydelig på dette grunnleggende område at det skal finnes flere gjensidig utelukkende måter å forstå det på. Ja en slår tydelig fast at det er slik og hevder å være upåvirket av menneskers skiftende tanker og kunnskap, men at man har kommet frem til åpenhet for flere syn lest ut fra Guds ord alene.

Kompromiss med Guds åpenbaring?

Mitt dilemma er at jeg opplever at vi som tror på Jesus må snakke sammen om disse spørsmålene. Likevel kan jeg ikke gå på kompromiss med det jeg opplever som en tydelig åpenbart sannhet i skriften. Jeg kan altså ikke godta at det ut fra skriften alene finnes tre mulige måter å se på skapelsen. Jeg kan heller ikke logisk sett godta det uten samtidig å indirekte innrømme at saken ikke er så viktig, at saken ikke betyr noe for viktig kristen lære og til slutt for frelsen. Jeg kan heller ikke innrømme muligheten for tre syn uten subjektivt å oppleve at jeg går på kompromiss med Guds åpenbaring som i eget liv har manifestert seg i et indre kall som har blitt bekreftet ved et ytre kall.

Ved at jeg ikke kan gjøre disse innrømmelser er jeg veldig klar over at jeg “med rette” blir rammet av kritikken i Kofoeds bok. Jeg blir en som for de med et annet syn “hindrer” en «åpen» samtale om nettopp det temaet jeg vet vi må samtale om.

Fordi SKAPER hevder Bibelen taler klart om dette blir det advart mot oss fra kristenledere, og det blir fort det enkleste og ikke invitere representanter for dette synet når apologetiske spørsmål skal debatteres.  Jeg opplever at den eneste måten dette synet skulle blitt “godtatt” av majoriteten er dersom vi er villig til å gjøre kompromiss i vårt syn ved å innrømme at de andre kan ha rett i sitt syn. Ironisk ville vi da ikke lenger representere vårt syn, men være en del av det kompromisset vi advarer mot.

Det rådende synet i kirken

Fremfor alt annet sitter jeg igjen med dette som mitt store problem – for på tross av et godt akademisk arbeid og en velskrevet og interessant bok, kan jeg ikke godta at skriften er så utydelig at resultatet er tre så forskjellige syn på skapelsen. Guds Ord er tydelig på dette og det må veie tyngre – det må stå fast.

Kofoed innrømmer, på samme måte som John Lennox i boken “7 Dager Som Deler Verden”, at det ikke er tvil om hva som har vært det rådende synet i kirken i det aller meste av dens historie. Synet om at jorden er ung, at Adam er det første mennesket, skapt direkte av jorden og at det var et historisk, fysisk og åndelig syndefall som Jesus kom for å gjenopprette ved å sone våre synder på korset.

Teologisk rutsjebane

SKAPERs meningsmotstandere, inkl. Kofoed, liker ikke at vi vil hevde at å fravike den historiske og likefremme forståelsen av skapelsen bringer mennesker ut på en teologisk rutsjebane som kan få katastrofale konsekvenser, slik også tidligere nevnte Albert Mohler uttaler det. Personlig opplever jeg Kofoeds og diverse ledere i kirkelandskapet sin åpenhet for tre motstridende syn som nettopp et bevis for at man allerede er på rutsjebanen.

Bibelsteder som avslører inkonsekvens

På side 36 i boken angriper Kofoed også undertegnede for nettopp en slik tanke når han skriver:

Hvis ungjordkreasjonisterne har ret i, at deres bogstavelige tolkning af 1.Mos 1-2 er den eneste bibeltro tolkning, så bliver der naturligvis trængsel på glidebanen. Men altså kun hvis. Og pointen er, at ungjordkreasjonister ikke bare kan tage for givet, at en bogstavelig tolkning er den eneste bibeltro, og dermed i udgangspunktet sætte lighedstegn mellem en ikke-bogstavelig tolkning og liberalteologi.  Det viser deres egen tolkning af en række andre bibelsteder.”

På dette punktet satt jeg, siden jeg er nevnt ved navn i denne sammenheng, i stor spenning for å se hvilket eksempel han ville trekke frem. Hvilke andre bibelsteder er det som viser at jeg ikke er konsistent i min lesning? Hva er det som avslører meg?

Det som nevnes avslører slik jeg ser det ikke så mye om de navngitte personer, men mer om forfatteren og hvordan han kan komme frem til eget ståsted og hans begrensede evne eller vilje til å trekke opp klarere grensedragninger enn det lille han gjør mot slutten av boken. Han skriver:

De færreste vil for eksempel argumentere for, at når Gud former mennesket (1Mos 2,7) og går rundt i haven (1Mos 3,8), så er det, fordi han har hænder og fødder.

Er dette eksempelet som skal avsløre min og flere med meg sin inkonsekvente bibellesning? I rettferdighetens navn tror jeg Kofoed har vært litt uheldig her. Jeg vil innrømme at det muligens finnes plasser i skriften han kunne gitt meg større utfordring å svare på, og evt. avsløre en inkonsekvens enn dette bibelstedet. Likevel tror jeg ikke det er så lett å utfordre bibelske kreasjonister på inkonsekvent bibellesning, der er nok mulighetene vesentlig større for de som har andre syn.

Konfrontasjon eller kompromis

Kofoed avslutter med at “We Can Talk.” Dette er jeg enig i. Jeg har da også samtalt med Kofoed både før og etter min lesning av hans bok. Jeg opplever vel at det er en frykt for å snakke om dette pga. manglende kunnskap fra mange kristenledere og pastorer – kanskje nettopp fordi så mange har en holdning om at det ikke er viktig. Jeg tror også at inntoget av feminisme og en følelsesstyrt kultur gjør at mange kvier seg for å gripe fatt i saker som man vet skaper konfrontasjon. Spørsmålet er om det er mer bekvemt å overbevise seg selv om at det ikke betyr noe, eller at det ikke er så farlig hva man mener, enn å risikere å skape kontrovers?

Granske skriftene og bedømme fruktene

Forfatteren og jeg er uenige, men så langt jeg kan kjenne til, brødre i Kristus. Som brødre kan vi være uenige, eller uttrykke kritikk eller bekymring i forhold til hverandre. Ved å snakke sammen og være ærlige om hvordan vi opplever kommunikasjonen kan vi alle bli flinkere til å tale på en oppbyggende måte. At jeg ikke er perfekt på dette enda, skal ikke hindre meg eller noen andre fra å ta samtalen. Jeg klarer heller ikke å elske min neste, vende det andre kinnet til, oppmuntre eller irettesette perfekt, men som etterfølger av Jesus er jeg kalt til å gjøre alle disse tingene og bare med trening blir jeg bedre.

Samtidig går det grenser.  Veien er smal, og selv i det postmoderne relativistiske samfunnet vi lever i må vi tørre å holde fast på disse grensene. Vi må tørre å si at noe er innenfor og noe annet er utenfor det vi ser Bibelen taler klart om, også selv om det vil koste oss dyrt. Vi skal granske skriftene og bedømme fruktene.

Har Gud hender og føtter?

Gud kan fremstå majestetisk som for Johannes i åpenbaringen sittende på sin trone (muligens uten føtter?), han er i en brennende tornebusk, i en ildsøyle, og han vandret bort til teltet til Abraham for å spise med han uten at Abraham falt svimeslått til jorden. Dersom Gud kan være alt dette så gir det meg et innblikk i at Gud kan være mer enn jeg kan rammefeste. Gud vitner om seg selv i en billedlig tekst og sier: “Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter.” (Jes. 66.1) Vitner Gud om føtter han ikke har? Som bibelsk kreasjonist ligger det en forutsetning i å tro at Gud skapte perfekt. Det var altså perfekt design Gud gav mennesker, planter og dyr.

Skaperverket var godt, ikke fylt av lidelse, død og katastrofer. Siden designen er perfekt forventer vi også at mye av de samme designtrekk vil forekomme i flere forskjellige skapninger siden det er umulig å forbedre et perfekt design. Om mennesket er skapt perfekt, og Gud er perfekt, er det da, uten å bli dogmatisk, urimelig å kunne tenke at siden vi er skapt i Guds bilde så reflekterer vi mennesker også på en eller annen måte Guds egentlige utseende dersom Gud i det hele tatt har det?  Helt uavhengig av dette så er jeg svært glad i Guds hender og føtter for det var de som ble spikret til korset for min skyld. Uten disse spikrede hender og føtter hadde ikke min synd blitt sonet, og min tro ville vært forgjeves.

Gud – verdens beste pedagog

Om Faderen har hender eller føtter er ikke viktig, det skaper ikke teologiske konsekvenser som kan true evangeliet. Jeg mener likevel at hvilke standard man har for å avgjøre åpenhet mot forskjellige syn er viktig. Dersom standarden er at jeg må være åpen for ethvert syn jeg ikke med 100% sikkerhet kan utelukke blir den barnlige tilliten til Bibelen og kraften i Åndens åpenbaring av Ordet lett satt til side. Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at en slik åpenhet dermed bare kan bli avgjort av eget intellekt. Et intellekt som er falt og som umulig kan frikoble seg fra den menneskelige informasjon som til enhver tid er tilgjengelig, og ergo dømme troverdigheten av forskjellige syn basert på denne informasjonen.

Jeg er klar over at mange hardnakket vil hevde at de er kommet til sitt syn kun ved å tolke Bibelens tekster isolert sett, men så isolert tror jeg rett og slett ingen av oss lever. Det er å lure seg selv. Kirkens fullstendig dominerende syn på dette i kirkehistorien gir oss en sky av vitner om dette.

Selv er jeg et produkt av den informasjon jeg velger å stole på og bygge livet på. Fordi jeg er klar over dette, så blir Åndens gjerning for å åpenbare skriften, og troen på at Gud som verdens beste pedagog har klart å formidle sannhet på en forståelig måte, svært viktig. Alle syn jeg opplever står i motsetning til dette prinsippet og som jeg ser skaper logiske følger, frukt, som ødelegger for Bibelens troverdighet, ødelegger det gudsbilde Bibelen formidler, og som kan ødelegge for evangeliet åpner jeg ikke opp for. Heller ikke med en akademisk “armlengdes avstand”. 

Gjensidig motstridende syn

Når teologer gjør noe som i utgangspunktet er veldig enkelt til noe veldig komplisert, er jeg redd at de i sin iver etter å fremstå intellektuelle, åpne, inkluderende og kreative nettopp lett ender opp med å åpne opp for gjensidig motstridende synspunkter. Disse synspunkter mener jeg fortsatt, selv etter å ha lest boken “Før Darwin“, kan få svært alvorlige konsekvenser etter hvert, om man ikke, som en av få enkeltmennesker eller institusjoner, klarer å sitte stille eller klatre opp igjen fra rutsjebanen. En rutsjebane som blir glattpolert av den logikk som følger av den åpenhet mot synspunkt man allerede har omfavnet.

Denne åpenheten for syn som er gjensidig ekskluderende der noen beviselig må være feil mener jeg, som allerede nevnt, i seg selv er et bevis for at man har tatt et første skritt i gal retning. Det skaper lett splittelse blant brødre. Det skaper forvirring rundt Skaperen, og forvirring rundt budskapet jeg tror også Kofoed oppriktig ønsker å bevare. Et budskap så enkelt at selv ikke dåren går seg vill.