Kan man ved å se på antallet mennesker i verden få noen indikasjon på om Bibelens historie og tidsregning er plausibel? Hva med millioner av år? Hvor mange levde før Noah’s flom? Tilgangen på informasjon og verktøy for å skaffe seg informasjon er nærmest ubegrenset på internett. På nettsiden til Worldometer kan man blant annet se befolkningsveksten som har vært i verden de siste 10-årene.

Å beregne historisk befolkningsvekst er svært vanskelig da det blir altfor mange antakelser som må gjøres. Bibelen gir derimot informasjon som kan gi et utgangspunkt for gjennomsnittlig beregning av befolkningsvekst i verden. Vil det å ta utgangspunkt i Bibelens historie bygge opp under Bibelens troverdighet eller ikke? Hva med det rådende paradigmet -evolusjonslærens troverdighet, vil hypotesen om milliarder av år og at mennesket har vært på jorden i hundre tusenvis av år styrkes eller svekkes?

Dette er det faktisk mulig å finne ut av på enkelt vis ved hjelp av befolkningskalkulatorer på nett. Har du lyst å eksperimentere med dette gå hit: http://www.metamorphosisalpha.com/ias/population.php


Skiftende vilkår

De siste årene har jordens befolkningsøkning gått noe ned. Og ligger nå på ca. 1,1% i året fra et topp punkt på 1960 tallet med 2,2%. Tar vi et lite historisk blikk der vi har data som er noenlunde holdbare kan vi se at gjennomsnittlig befolkningsøkning fra 1800 til i dag ligger på ca. 0,94%. Dette er likevel tall som representerer moderne tid, der både energi, mattilgang og medisiner/vaksiner har bidratt til vesentlig høyere vekst enn vi kan forvente f.eks. fra år 0 og frem til 1500-tallet.

Etter flommen ser vi fra Bibelen at levevilkårene for mennesker og dyr må ha blitt vesentlig forverret. Levetiden går drastisk ned i forhold til før flommen. Vitenskapsmenn som tar utgangspunkt i Bibelen mener f.eks. at istiden var etter flommen. Det vil bety forverrede levevilkår og generelt store klimaendringer, endringer flere mener vi opplever etterdønninger av frem til vår tid. I tillegg kommer beretningen om Babels tårn, der språkforvirringen fører til at mennesker begynner å spre seg ut over hele jorden istedenfor å samle seg på et sted.

Alle disse faktorene peker i retning av en befolkningsvekst som var vesentlig lavere enn den vi kan observere i dag.


Genetisk entropi spiller inn

Det er likevel spesielt én informasjon fra moderne vitenskap som gjør at vi likevel forventer en grei vekst i befolkningen. Genene våre blir stadig dårligere og får flere skadelige mutasjoner i seg. Genetisk entropi er et stort problem for evolusjonslæren fordi den tilsier at mennesker tidligere hadde bedre genmateriale enn vi har i dag. Genetisk entropi opplever vi mest konkret gjennom problem med inngifte og innavl. En indikasjon på dette finner vi i Bibelen der Gud, som la hele skaperverket under forgjengelighet, der genetisk entropi er en av konsekvensene, forbyr israelsfolket å gifte seg med nær slekt etter utgangen fra Egypt. Tidligere hadde dette vært helt greit. For eksempel var Abraham gift med sin halvsøster. Vi kan se Guds godhet mot de som lytter til Hans bud. Ved dette budet slapp barn å bli født med sykdom og misdannelser. Jødene, som først begynte å etterleve dette, er da også blant dem man regner med lever lengst og har høyest IQ i dag.

Denne informasjonen tilsier at Noah og hans etterkommere hadde bedre gener og mindre sykdom enn moderne mennesker. De hadde derfor bedre overlevelse enn moderne mennesker, dersom man trekker fra medisinske fremskritt som på «kunstig» vis i nyere tid igjen har forbedret overlevelsen betraktelig. Fra Bibelen ser det ut som de levde lenger enn i dag selv om levealderen etter hvert sank. Jakob står foran Farao og snakker om at hans levedager har vært harde og korte. Da var Jakob 130 år gammel. Han ble i alt 147 år.


Forventende tall

Tar man Bibelens historiske fremstilling i beregning så gir det oss et startpunkt etter flommen for ca. 4360 år siden. Det var 8 personer om bord i arken. I tillegg til Noah og hans kone var også Noahs tre sønner og deres koner. Vi blir ikke gitt noe informasjon om noen barn og dersom vi forutsetter at Noah ikke fikk flere barn heller så gir det oss et utgangspunkt på 6 personer.

Putter vi denne informasjonen inn i kalkulatoren vil vi se at gjennomsnittlig befolkningsvekst fra flommen og frem til i dag har vært på ca. 0,482%

Resultatet er et tall som på flere områder er akkurat som forventet. Den er en god del lavere enn i dag, men heller ikke merkelig lavt. Tallet likner på moderne tall der barnedødeligheten er ekstremt høyt slik som i Kina (aborterer 23 millioner barn i året https://www.lifesitenews.com/news/china-commits-staggering-23-million-abortions-per-year-according-to-us-stat) der befolkningsveksten nå ligger på ca. 0,43%.

Bibelens troverdighet kommer etter alle solemerker svært godt ut av en slik enkel test. Hva med evolusjon og millioner av år?


Ideologiske briller

Det rådende paradigmet endrer stadig sine tall, men nå regner man med at det såkalt «moderne» mennesket har eksistert i over 200.000 år. Dersom vi putter dette inn i kalkulatoren og regner oss frem til en antatt høy befolkning på jorden rundt år 0, altså Jesu fødsel, med 300 millioner mennesker (mange tror 200 millioner) så gir det en gjennomsnittlig vekst på 0,0094% i året.

Det ironiske med slike tall er at de som fremmer et slikt syn på virkeligheten i utgangspunktet bekjenner seg til en filosofi som hevder at verden alltid har vært slik vi kan observere den i dag. Ut fra denne tanken fikk man ideen om langsomme gradvise prosesser som krevde millioner av år fordi verden måtte forklares med det vi kunne observere i nåtid. Når det derimot kommer til genetisk entropi og befolkningsvekst så bytter man fullstendig ideologiske briller fordi dette ikke passer inn i deres virkelighetsforståelse.


Teori kolliderer med virkelighet

En befolkningsøkning på i gjennomsnitt 0,0094% gjennom tusenvis av år har absolutt ingen rot i empiri. Forsøkene på å forklare det med mangel på sivilisasjon, landbruk osv. baserer seg på antakelsen om evolusjon og at mennesker var mindre intelligente tidligere. Dette har heller ingen rot i empiri, slik både genetisk entropi og såkalt prehistoriske byggverk som pyramidene og andre fantastiske monumenter og megalittiske strukturer over hele planeten vitner om.

En slik latterlig lav befolkningsøkning tilsier at mennesket, som selv i et evolusjonistisk verdensbilde anses å må ha vært vesentlig mer utviklet og intelligent enn dyr, altså ikke var i nærheten av å klare å formere seg slik «laverestående» arter klarte. Deres evne til å ta seg av sitt avkom må ha vært særdeles svak.

Utviklingshypotesen baserer seg på overlevelse og forplantningsevne. Man må altså anta at en gren på livstreet som har utviklet og tilpasset seg i millioner av år, og omsider har fått frem den aller mest intelligente og tilpasningsdyktige art som eksisterer, i praksis var den med minst evne til både tilpasning og forplantning av nær sagt alle arter på jorden. Slik må det ha vært i flere hundre tusen år, inntil arten tilfeldigvis begynte å ta intelligente avgjørelser på omtrent akkurat den tid Bibelens historie begynner.

‘Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. ‘

Romerne 1:22

Dette feltets manglende logikk, fundamentale antakelser og rene gjetninger gjør at svarene som gis oppleves lite vitenskapelige. Det er vanskelig å se annet enn at det rådende paradigmet kommer svært dårlig ut av en sammenlikning med Bibelens verdensbilde på dette området.

Befolkningsvekst! Et bevis for Bibelens verdensbilde, altså.

Hva med før flommen?

Samtidig ligger det et stort alvor i det å se på befolkningsvekst fra et Bibelsk perspektiv. Det gir nemlig store tall i møte med Guds dom.

Bibelen forteller at skapelsen var god, at mennesker levde svært lenge. At de var fruktbare og ble mange. Dødeligheten må altså ha vært lav inntil jorden ble full av vold. Adam og Eva hadde i hvert fall 7 barn. Sannsynligheten for at det var enda flere er stor. Med tanke på at de i utgangspunktet hadde perfekte gener og levde i et skaperverk, som også moderne observasjoner kan vitne om var mye bedre enn i dag, forventer vi en massiv befolkningsvekst før flommen.

Vi kan også forvente at leveområdene var vesentlig større før flommen. Flommen ser ut til å ha skapt en helt ny topografi på jorden. Det ser ut som planetens høye fjell, i hvert fall fjell over 3000 meter, alle er skapt av katastrofer, enten av vulkansk aktivitet eller av lag på lag med vannfiltrerte bergarter fullt av fossiler som er presset opp av kontinentalplater som kolliderte med de jordskjelv det medførte. Vannet som kom fra jordens indre ser ut til å ha skapt dype daler der jordskorpen falt sammen etter at vannet var kommet ut. De dypeste dalene er i dag dekket av verdenshavene som nå dekker 71% av arealet på jorden. Muligens dekket vannet en mindre andel av planeten tidligere avhengig av hvordan topografien var før flommen. * (Se avsnitt på slutten av artikkelen.)

Historisk alvor

Flommen ser også ut til å ha brakt med seg store klimaendringer som vi opplever som bl.a. ørken, tundra, is, karrige barskogsområder osv. som i dag begrenser livsgrunnlaget til en befolkning av særlig størrelse til bare 2% av jordens areal.

Dersom vi putter inn dagens befolkningsvekst på 1,1% og starter ved skapelsen med 2 mennesker og ser hvor mange det kan ha vært ved flommens start 1656 år senere gir det en befolkning på 147 millioner mennesker.

Dette er nok likevel å regne som et svært konservativt estimat. I 1965 hadde gjennomsnittet av kvinner i verden 5 barn. Da så vi at verden hadde en befolkningsøkning på rundt 2.2% en kort periode. En slik befolkningsøkning i gjennomsnitt er neppe realistisk ut ifra Bibelens skildring av at hele jorden ble full av vold.

Det 20. århundre må også sies å ha vært full av vold med sine to verdenskriger, ateistiske massemyrdende regimer, og en abortepidemi som alene har tatt livet av over 1 milliard mennesker. Likevel har altså befolkningen i verden økt voldsomt.

Dersom vi øker befolkningsveksten før flommen til edruelige 1,34% gir det en befolkning før flommen på 7,5 milliarder. Omtrent det samme som vi har i verden i dag.

En slik lek med tall gir Guds dom over synd og frafall et svært alvorlig bakteppe. En forstår at flommen ikke er noe mennesker liker å tro er sant. En kan også forstå at et bibelsk verdensbilde der Gud igjen skal dømme en verden, som langt på vei er blitt slik den var på Noahs tid, faktisk er troverdig sett fra et befolkningsvekstperspektiv.

For han skal frelse sitt folk

Midt i alvoret som en slik befolkningsstatistikk bringer med seg så ønsker ikke Gud at noen skal gå fortapt. Bibelen vitner om en Gud som setter himmel og jord bokstavelig talt i bevegelse for å redde det som er fortapt. En Gud som hindrer mennesket i å leve evig som slave av egen og andres ondskap ved å vise mennesket ut av Eden. En Gud som begrenser ondskapens makt ved å innføre døden. En Gud som ofrer sitt gode skaperverk for å redusere menneskets iboende ondskap mulighet til å utfolde seg og som minner mennesket på at det trenger frelse. Som ofrer seg selv for at mennesket en dag igjen skal kunne leve evig, men uten å være slave av synden og en Gud som vil gjenopprette det skapte ved en ny skapelse av en jord hvor rettferdighet bor.

En slik Gud går det an å tro på, ikke bare fordi det Bibelen beskriver er historisk og virkelig, men også fordi den Gud som beskrives er en god og kjærlig Gud, som tross sin storhet og allmakt vil oss det beste og ønsker å befolke den nye himmel og den nye jord med tilgitte syndere som meg og deg.

Salme 104

Studer gjerne begynnelsen på Salme 104 som også omtaler flommen. Legg merke til forskjellen på den engelske og norske oversettelsen. Der finner man en av veldig få plasser der tekstens mening blir ulik på de to språkene og oversetterne må ha opplevd grunntekstens innhold forskjellig.

«You covered it with the deep as with a garment; the waters stood above the mountains. At your rebuke they fled; at the sound of your thunder they took to flight. The mountains rose, the valleys sank down to the place that you appointed for them.«
Psalms 104:6-8 (ESV)

Her leser vi at en de tingene som skjer rundt flommen er at fjellene reiste seg og dalene sank ned som er i tråd med det mange geologer som bygger på Bibelen mener må ha skjedd i forbindelse med flommen. Den norske oversettelsen sier noe annet:

«Du hadde dekket dem med dype vann som med en kappe, vannene sto over fjellene. For din trussel flyktet de, for din tordenrøst for de hastig bort. De steg opp til fjellene, de for ned i dalene, til det stedet du hadde fastsatt for dem. «
Salmene 104:6-8 (NB)

Når Gud får vannene til å fare hastig bort så omtaler den norske oversettelsen at vannet som altså allerede hadde dekket fjellene stiger opp til fjellene og farer ned i dalene. Det siste er jo slik vann oppfører seg helt naturlig, det synker til laveste punkt og er ikke avhengig av overnaturlig inngripen. Det at vannene stiger opp til fjellene kan føre til at man kan tenke at den siste setningen er et resyme av det som skjer i flommen. Samtidig steg altså ikke vannene bare opp til fjellene. Bibelens vitnesbyrd er at vannene dekket fjellene. Dersom Gud får vannet til å fare hastig bort så vil landheving, det at fjellkjeder ble skapt, og at dype daler åpnet seg være mer presist og treffende enn det jeg opplever den norske oversettelsen representerer innholdsmessig.

Fokuset er uansett på hva Gud gjør. Et lite løfte ligger også her.

«En grense satte du, som de ikke skal overskride, de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. «
Salmene 104:9 (NB)

Gud har satt en grense for vannene som de ikke skal overskride. Hvor denne grensen går vet vi ikke, men de voldsomme klimaskremsler med is som smelter og dekker voldsomme landområder med vann tror jeg vi kan slippe å bekymre oss for.