På s. 77 i boken: «Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler» (Efrem forlag 2016) skriver Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik blant annet: ”… noen hevder at funn av bløtt organisk material fra en Tyrannosaurus Rex, beviser at den ikke kan være så gammel som evolusjonsteorien hevder, 65 millioner år. I realiteten er dette imidlertid ikke bløtt kjøtt, men forsteinet bløtvev. Forskning tyder da også på at jern i dinosaurkroppen kan ha laget en form for kapsel slik at vevet kan forsteines før det ble ødelagt”. I en note hertil (note 69 på s. 77) vises det til en artikkel av seniorskribent Stephanie Pappas på nettstedet ”Live Science”: ”Controversial T. Rex Soft Tissue Find Finally Explained”, http://www.livescience.com/41537-t-rex-soft-tissue.html (datert 26/11-13). I denne artikkelen siteres imidlertid forskeren dr. Mary Schweitzer (som oppdaget dinosaur-bløtvevet) for blant annet følgende uttalelse om det bløtvevet de hadde funnet inne i bakbenet på en voksen Tyrannosaurus Rex, som hadde blitt gravd opp i staten Montana i USA:

”What we found was unusual, because it was still soft and still transparent and still flexible” (”Det vi fant var usedvanlig, fordi det fortsatt var bløtt og fortsatt gjennomsiktig og fortsatt elastisk”).

 

Dinosaur-bløtvevet ikke forsteinet

Ifølge den artikkelen som Davidsen og Søvik selv viser til, så er poenget altså tydeligvis, at det dinosaur-bløtvevet man har funnet er bløtt, gjennomsiktig og elastisk – mens det altså ifølge Davidsen og Søvik ”i realiteten er … forsteinet bløtvev”! På norsk Wikipedia står det følgende forklaring på begrepet ”forsteining”: ”Forsteining eller petrifikasjon er en prosess der organisk materiale blir omdannet til stein gjennom at det originale materiale og fyllingene mellom dem erstattes av mineral”.

Davidsen og Søviks påstand om at det gjennomsiktige og elastiske dinosaur-bløtvev ”i realiteten er … forsteinet bløtvev” faller derfor på sin egen urimelighet, for hadde bløtvevet blitt forsteinet, så hadde det selvsagt ikke lenger vært ’bløtt, gjennomsiktig og elastisk’. Davidsen og Søviks påstand må derfor karakteriseres som det rene ”pølsevev”! I forlengelse av denne uholdbare påstanden om ”forsteinet bløtvev” skriver Davidsen og Søvik så: ”Forskning tyder da også på at jern i dinosaurkroppen kan ha laget en form for kapsel slik at vevet kan forsteines før det ble ødelagt”. Det er denne ’jern-bevaringsteorien’ artikkelen fra ”Live Science” (som de viser til i note 69 på s. 77) først og fremst handler om – bortsett fra at artikkelen altså ikke sier noe som helst om at vevet skulle ha blitt forsteinet.

 

Ikke bare bløtvev det handler om

Her må det imidlertid innskytes, at det ikke bare er bløtvev forskerne skal forsøke å forklare tilstedeværelsen av etter de påståtte mange millioner år, men også funn av proteiner som collagen, hemoglobin, osteocalcin, actin og tubulin – alle komplekse molekyler som til stadighet tenderer i retning av å brytes ned til simplere molekyler. I mange tilfeller har man også funnet rester av benstrukturens fine detaljer, med mikroskopiske benceller som ser intakte ut og fremviser utrolige detaljer. Dr. Schweitzer har enda reddet fragmenter av det veldig skjøre og komplekse DNA-molekylet fra disse benceller. Andre forskere har rapportert om funn av det relativt lett nedbrytelige C14 i dinosaurben – ikke et eneste atom skulle ha vært tilbake etter bare 1 million år, i tilfelle benene hadde vært så gamle som det påstås (faktisk opp til ca. 200 millioner år for noen funns vedkommende).

 

Jern-bevaringsteorien forklarer ikke bløtvevet med mer

Teorien om at jernet i dinosaurblodet skulle kunne ha bevart bløtvevet med mer i mange millioner år, har flere svakheter. Her må jeg – som også i det umiddelbart foregående avsnittet – støtte meg på / oversette fra artikkelen ”Dinosaur soft tissue” (”Dinosaur-bløtvev”) av CMI-medarbeider Calvin Smith på creation.com: http://creation.com/dinosaur-soft-tissue (sist oppdatert 19/6-15 – i denne artikkelen vil man blant annet kunne finne en del interessante note-henvisninger). Et vesentlig element i teorien er et forsøk man har gjort med å dyppe en del (strutse-)blodkar i en jern-rik veske laget av røde blodceller, og andre (strutse-)blodkar i vann. De blodkarene som ble dyppet i vann ble i løpet av få dager forvandlet til en avskyelig masse, mens blodkarene som ble dyppet i røde blodceller forble gjenkjennelige etter å ha stått i romtemperatur i to år. Her brukte man imidlertid ren og konsentrert hemoglobin, noe som neppe er realistisk å forestille seg forekommende i naturen. Men uansett så demonstrerte forsøket altså bare at blodkarene forble ”gjenkjennelige” (eng.: ”recognizable”) etter to år, mens vi her snakker om millionvis av år.

 

Hva med jern = formaldehyd og bløtvevets innkapsling i sannstein?

Man har også sammenlignet jernets bevaringseffekt med effekten av formaldehyd, som blant annet brukes som konserveringsmiddel ved vevsprøver. Men formaldehyd er påviselig et bedre konserveringsmiddel enn jern, og det finnes ingen grunn til å tro at det skulle kunne bevare bløtvev i millionvis av år. Hvor langt mindre da jern! Så har man pekt på at bevaringen av bløtvevet ved hjelp av hemoglobin blir mer sannsynlig, fordi dette hemoglobin lå innen i ben, som igjen var innkapslet i sannstein. Men for DNAs vedkommende, så viser målinger at dette – selv under de best tenkelige oppbevaringsforhold – ville ha gått i oppløsning i løpet av maksimum ca. 7 millioner år. Som dr. Mary Schweitzer selv tidligere har sagt: ”Når man tenker over det, så sier kemiens og biologiens lover og alt hva vi ellers vet, at det (bløtvevet) skulle ha forsvunnet, det skulle ha vært fullstendig nedbrutt”.

 

Rystende for det evolusjonistiske verdensbilde

Likevel har Schweitzer altså forsøkt å forklare bløtvevets bevaring med den omtalte jern-bevaringsteorien. Dette naturligvis fordi det ville ha rystet det evolusjonistiske verdensbilde i sine grunnvoller om man måtte erkjenne at dinosaur-fossilene slett ikke er millionvis av år gamle! Det siste støtet som man fra kreasjonistisk side har satt inn mot Schweitzers skrøpelige jern-bevaringsteori gjelder hennes idé om at jernet i hemoglobinet – via en såkalt Fenton-reaksjon – genererte frie hydroksyl-radikaler, som så konserverte proteinene man har funnet i dinosaur-bløtvevet. Men frie radikaler virker snarere nedbrytende på proteiner og annet organisk materiale, jf. at Fenton-reaksjonen faktisk anvendes til å ødelegge organisk materiale. I tillegg kreves det at hydroksyl-radikalene blir transportert av vann, hvis Sweitzers idé skal fungere. Men vann ville ha forårsaket hydrolyse av proteinenes peptid-bindinger med mer.

 

Styrkende for bibelsk kreasjonisme

Schweitzers eksperimenter har imidlertid demonstrert at jernet i røde blodceller/hemoglobin øyensynlig har visse kvaliteter som vil kunne bidra til å bevare bløtvev, i det minste hvis det tilsettes i kunstig, konsentrert form. Og så langt ifra å være en trussel mot bibelske kreasjonister, så kan dette meget vel være et pluss, idet dette kanskje vil kunne hjelpe til å forklare hvordan så skrøpelige ting som blodkar, proteiner og DNA har kunnet bli bevart i de 4-5 årtusener, som ifølge Bibelen har forløpet siden syndfloden (der hovedparten av de fossilene vi finner på jorden i dag antakelig oppsto). Men Schweitzers teori kan altså på ingen måte forklare bløtvev-bevaring i millionvis av år. Å påstå – som Davidsen og Søvik – at ”forskning tyder … på” dette, må derfor også karakteriseres som ”pølsevev”!