I sommer fikk jeg den æren å få delta på en studietur gjennom Grand Canyon. Åtte dager og nesten 30 mil på to gummibåter sammen med 28 andre menn. Med oss på turen hadde vi en geolog som i over 20 år har studert sandstein og andre bergarter som finnes i Grand Canyon. Med oss var også en tidligere misjonær og professor i Hebraisk og Det Gamle Testamentet som har ledet turer i Grand Canyon i over 10 år og deltatt i oversettelsesarbeid av Bibelen på 14 språk. Siste leder var enda en teolog som også har doktorgrad i geologisk historie. Turen ble arrangert av Canyon Ministries som i 22 år har tatt med seg grupper til Grand Canyon for å dele evangeliet, budskapet om frelse fra Guds dom, i Jesus Kristus.

Grand Canyon er spesiell. Det er den beste plassen på denne planeten for å observere berglag helt fra skapelsesbergarter som granitt i bunnen sammen med bevis for naturkatastrofer i form av vulkanske bergarter og se den brå overgangen til vannfiltrerte sedimentære bergarter lag på lag på lag fullt av døde dyr og planter som strekker seg opp over 1600 meter.

Hvordan man tolker det vi kan observere i Grand Canyon er helt avhengig av hvilket verdensbilde man bekjenner seg til. Hvilken tro man har om jordens forhistorie preger hvilke spørsmål forskere stiller seg i møte med det alle her kan se og teste.

Uavhengig av syn så er dimensjonene på det som finnes overveldende. Som et eksempel kan nevnes at et av sandsteinslagene i Grand Canyon (Tapeats) dekker store deler av USA, og finnes i Canada og videre opp til Grønland og polarsirkelen. Vi finner det også igjen i sørlige Israel og Jordan og over Nord-Afrika. De krefter som har nedlagt dette laget ligner ikke på noen prosesser vi kan observere i vår tid og vitner om prosesser som involverer vann.

Antakelser om fortiden

Jordens topografi har de siste 250 årene gjerne blitt forklart med en antakelse om at de prosesser vi kan observere i dag er slik det alltid har vært. Dette krever derfor langsomme gradvise prosesser over millioner av år. Etter en slik tenkning er Grand Canyon blitt gravd ut av Colorado elven i løpet av veldig lang tid.

Stadig flere geologer går imidlertid bort ifra en slik forklaringsmodell også for Grand Canyon. Grunnen er at det en har observert vitenskapelig stemmer dårlig med en slik forklaring på flere felter. For eksempel vil alle som kjenner Grand Canyon godt, kunne fortelle at det som har vært observert der de siste 100 år, er at dalen langsomt fylles igjen. Hver gang det kommer et stort regnvær frakter flomvann og ras sedimenter og større steiner ned i dalen, og spesielt de store steinene blir liggende igjen i dalbunnen. Flere tar nå til orde for at det må ha skjedd en større flomkatastrofe som skapte Grand Canyon. En av hypotesene er at en stor innlandssjø skapt etter istiden var kilden som gav vannmengdene som trengtes for å grave ut Grand Canyon.

Et helt annet spørsmål er hvordan alle lagene med forsteinede sedimenter, som utgjør «veggene» i dalen, er kommet dit. Har disse blitt lagt ned over milliarder av år eller i løpet av kort tid? Er forklaringen lite vann over millioner av år eller veldig mye vann i løpet av en kort og intens katastrofe? Finnes det empiriske bevis? Er det et resultat av Guds dom over jorden i form av en verdensvid flom?

Vitenskapelig redelighet

På turen studerte vi ekstra nøye et av de sandsteinslagene som har vært brukt for å motbevise en global flom. Coconino-sandstein finnes som lag nummer 3 fra toppen. Laget kan spores over 7 delstater i USA og det er sterke bevis for at sanden er fraktet fra andre siden av kontinentet, fra fjellkjeden Appalachene på østkysten av USA. Hva kan ha fraktet så store mengder sand over et halvt kontinent og dekket et så stort område med denne? Svaret avhenger igjen av verdensbilde, men det er ikke noen mekanisme som kan observeres i dag som kan forklare dette.

Noe av reisefølget i Grand Canyon

Coconino-sandstein hevdes å være rester av en ørken og derfor ikke nedlagt av vann. Det er derfor ofte brukt som et bevis mot en global flom. Geologen på vår tur har spesialisert seg på nettopp denne sandsteinen. Hans forskning har avdekket sterke bevis for at denne antakelsen om ørken ikke stemmer. Vi fikk være med å gjøre eksperimenter og målinger der vi fikk se at det lærebøkene skriver om denne sandsteinen ikke var i overensstemmelse med det vi observerte. Samtidig ble vi orientert om hvordan lærebøker flere ganger har gjengitt og repetert gammelt materiale basert på «forskning» fra menn som knapt hadde vært i område og drevet empirisk arbeid. Da var det kjekt å være vitne til en fagmann som flere ganger i året er i Grand Canyon både alene og med geologi studenter og som sitter på et stort bibliotek med snitt der han kan studere mange geografiske steder og lag fra denne sandsteinen under mikroskop. Du kan lese mer om hans konklusjoner i artikkelen Coconinosandstein – Argument mot flommen? her på www.SKAPER.no.

Motstand mot forskning

I Grand Canyon er det ikke lov til å ta med seg en eneste stein ut fra nasjonalparken uten en skriftlig godkjennelse fra myndighetene som styrer området. En annen geolog som egentlig skulle vært med på turen, Andrew Snelling, søkte om å få ta prøver av sandsteinen jeg her har tatt bilde av.

Berglaget (Tapeats sandstein) er her bøyd i to 90 graders vinkler uten at steinen har brukket. For dem som mener at et slikt lag representerer millioner av år er det noen utfordringer med å forklare dette da så gamle masser for lengst ville vært omgjort til hard og sprø stein før bøyingen fant sted.

Tapeats sandstein bøyd i skarp vinkel, noe som tyder på at fjellet er bøyd mens det er da var mykt – noe det ville vært under og kort tid etter Noahs flom.

Prøver man å bøye stein så sprekket den, og oppfører seg ikke slik en kan observere her. Forklaringen som gjerne blir brukt er at det likevel kan skje over lang tid dersom tilstrekkelig press og varme er til stede. Problemet med en slik hypotese er at dersom det er varme involvert så vil en sedimentær bergart bli omdannet til en metamorf bergart. Det vil altså ikke lenger være en sandstein. Andrew Snelling søkte derfor om å få ta prøver nettopp på dette stedet for bl.a. å fastslå om det forelå bevis på en omdanning av denne steinen, eller om den fortsatt var original sandstein.

Søknaden ble avslått, forsøkt endret flere ganger, men stadig avslått av myndighetene. Etter 3 år lakk det ut noen interne eposter fra myndighetene som viste at han fikk avslag ene og alene fordi han holdt et annet syn enn majoriteten av forskerne på området. En kristen advokatgruppe ble satt på saken og advokatene til myndighetene var redde for at denne saken skulle havne i rettsvesenet. Det endte med at myndighetene søkte forlik utenfor rettssalen. Andrew Snelling fikk vide fullmakter til å gjøre mye større og mer omfattende forskning på dette enn han opprinnelig antok var mulig og derfor heller ikke opprinnelig hadde søkt om. Gud viste seg stor nok en gang. I tillegg til vitnesbyrdet om Hans allmakt, ble det også et vitnesbyrd om hvor sterk motstand det er mot å få større innsikt, selv fra rent empiriske fakta, dersom dette skulle svekke regjerende paradigme.

Resultatet av forskningen var soleklar på at det ikke var noe som tydet på at bergarten var blitt utsatt for endringer som kunne forklare at hard stein skulle kunne bøye seg 90 grader uten å sprekke. Den alternative tolkningen står derfor nå vitenskapelig sterkere. Berglaget må ha blitt bøyd mens det enda var gjennomtrukket av vann og formbart, på lik linje med uherdet betong. Den eneste måten det kan ha skjedd på er at vi ikke snakker om millioner av år, men at laget ble lagt ned i løpet av kort tid.

Jesus er anstøtsklippen og snublesteinen

Kampen står nettopp her. Motstanden mot forskning som kan fremlegge bevis som ugyldiggjør hypotesen om millioner av år er stor. Uten disse millioner av år som moderne geologi antok for 250 år siden, for å «frigjøre vitenskapen fra Moses» som Charles Lyell skrev, faller hele det moderne historisk vitenskapelige paradigmet sammen. Evolusjonen umuliggjøres og Moses sine skrifter kan på ny bli troverdig kilde for virkeligheten.

Når jeg satt der i gummibåten dagevis nedover Coloradoelven og så på vannfiltrerte bergarter og fossiler var det en ting som ble klarere for meg enn tidligere. Jeg forstår motstanden. Jeg forstår hvorfor folk inderlig ønsker at Moses tar feil. Hvorfor man kjemper med religiøs intensitet for å holde Moses borte fra vitenskapen. For å holde alle bevis som vitner om at Gud har rett, borte fra menneskelig kunnskap og menneskers bevissthet.

1600 meter med stein som utgjør noe av den totale mengden materiale man antar er lagt ned. 1600 meter som vitner om en total forandring av planetens overflate. 1600 meter med vitnesbyrd om katastrofe, lidelse og død. 1600 monumentale meter med Guds vrede og dom over urett er skremmende for ethvert mennesker som tar seg tid til å ta inn over seg hva det faktisk betyr. Det er skremmende for hva det innebærer for virkeligheten, for historien, for meningen med livet og ikke minst skremmende med tanke på fremtiden. Skriftene forteller at Gud skal dømme jorden igjen. Denne gangen med ild som vil utslette alle spor av lidelse og død og rense bort alle spor av urett, men også alle spor av alle mennesker.

Mennesker som lever i åpent opprør mot Gud vil heller tviholde på den eneste antakelsen, «millioner av år», som er mulig for å holde denne virkeligheten på avstand. Man kan ikke tillate en global flom å vaske bort disse millioner av år med lidelse, for da vaskes også ateismens og vantroens eneste holdepunkt bort samtidig.

Der i bunnen av dalen, der hvor granitten kommer frem. Der det hverken er spor av liv eller død. Der nede i overgangen mellom liv og død kommer egen utilstrekkelighet tydelig frem. Hvor liten man er og hvor lite en har å stille opp med når virkeligheten åpenbares. 1600 meter med død kan jeg ikke bære. Jeg ville blitt knust av den vekten. Jeg ville gått under i den flommen.

Likevel er det en som har stilt seg der i overgangen mellom liv og død. En som ikke bare bærer 1600 meter med død, men som holder hele verden oppe ved sin kraft. En som berget gjennom flommen, og en som også har lovet å berge gjennom Guds fremtidige dom.

Jesus som bærer av verdens synd ble tydelig der nederst i dalen. Det er håpet i møte med en virkelighet der Moses i høyeste grad er relevant. Det er derfor heller ikke rart at denne virkeligheten møtes med motstand.

For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord? Joh 5:46f