Har du noen gang hørt noen kalle en lov eller forskrift urettferdig? Det har jeg, spesielt når temaet skatt kommer på bordet. Da virker det som om alle har noe å si om hvem som skal betale hva. En tenker at han selv betaler for mye, mens en annen mener at de rike ikke betaler nok. Noen tenker også at vi må ha en flat skatt på 10%. Uansett er konklusjonen den samme: Det nåværende skattesystemet er urettferdig. Loven er urettferdig. Vi må få nye, mer rettferdige lover i Norge slik at Ola og Kari Nordmann kan få leve i et mer rettferdig samfunn.
Mitt poeng er ikke å ta opp temaet skatt. Det jeg imidlertid vil si litt om er det merkelige uttrykket «urettferdig lov». Når vi mennesker ordlegger oss slik, sier vi mye mer enn det vi kanskje er klar over. Hvordan kan en av Norges lover være urettferdig? Er det ikke slik at det er den norske lov som avgjør hva som er rettferdig her i landet? Er ikke landets lov selve definisjonen på rettferdighet?
Tydeligvis tenker vi ikke i de baner. Det vi henviser til med slike utsagn — uten nødvendigvis å være klar over det — er at det eksisterer en høyere lov som den lavere loven er i konflikt med. Den lavere loven bryter den høyere loven. Vi henviser egentlig til en ultimat lov som er over statens lov, og som selve staten er pliktig til å underordne seg. Denne loven er rettferdigheten selv. Når noe er i samsvar med denne loven, kaller vi det rettferdig. Når noe bryter den, kaller vi det urettferdig.
Men, for å kunne tenke og snakke slik på en konsekvent måte, må man tro på det som blir kalt objektiv moral. Før jeg fortsetter på den tanken, vil jeg utdype hva ordet objektiv betyr i denne konteksten, sammen med det nært beslektede ordet relativ.
Objektivt
Når vi påstår at noe er objektivt, mener vi at noe er reelt og sant, uavhengig
av hva andre tenker eller føler om det. For eksempel vet du sikkert at Oslo er Norges hovedstad. Den ligger altså i Norge, ikke i USA. Men, om en sær mann skulle føle at Oslo faktisk ligger i USA, har da hans følelser noe å si på Oslos beliggenhet? Flytter Oslo på seg? Naturligvis ikke. Uansett hvor sterkt han føler at denne byen ligger nord for New York, vil Oslo fortsette å ligge ved Oslofjorden i Norge.
På samme måte, når vi sier at moral er objektivt, mener vi at godt er godt og ondt er ondt, uavhengig av hva mennesker mener om det. Vi kan ikke flytte på moralen noe lettere enn vi kan flytte på Oslo. Faktisk er det lettere å bære Oslo til Amerika med en milliard helikoptre, enn det er å flytte på moral. For å ta et konkret eksempel: selv om alle i et samfunn skulle bli enige i at feighet er en edel egenskap, blir ikke feighet noe edelt av den grunn. Hele byen kan samle seg på baren for å klappe og beundre den pysete mannen som forteller historien om hvordan han stakk av fra kone og barn når noen brøt seg inn i huset på natten, men det gjør ham ikke noe mer heroisk. Fordi dette synet sier at moral er objektivt, kalles det objektivisme.
Relativt
Når noen derimot påstår at noe er relativt, mener han at noe varierer fra person til person. Du har kanskje hørt ordtaket: «Smaken er som baken. Den er delt.» Noen liker smaken av epler mens andre sikler ved tanken på kjøtt. Et annet kjent ordtak er: «Skjønnhet kommer an på øyet som ser.» Noen foretrekker barokk kunst hvor menn og kvinner er kledd i overdådige og fargerike plagg, omringet av en flokk med engler. Mens andre vil hylle postmoderne kunst hvor en banan har blitt teipet på veggen. (Banan-teip kunstverket solgte forresten for 100 000 dollar, så tydeligvis hadde noen øynene for det.) Slik kommer det an på øyet som ser.
På samme måte, når noen sier at moral er relativt, mener han at moral kommer an på øyet som ser. Vi kan se med helt forskjellige øyne (blå, grønne, røde eller kanskje rosa) på den samme handlingen, uten at noen av dem er noe nærmere sannheten. For eksempel blir alle syn på historien om den pysete mannen som stakk av fra familiene på natten, like korrekt. Alle på baren som sitter og lytter til denne historien, har like gyldige reaksjoner. Mannen som sitter ved bordet og roper «bu», har like mye rett som mannen som hyler ut «heia» av full hals. Fordi dette perspektivet sier at moral er relativt, kalles det relativisme.
En relativ umulighet
Hvis noen mener at moral ikke er objektivt, men relativt, hvordan kan han samtidig snakke om «urettferdige lover»? I så fall, er det ikke bare snakk om statlig «smak og behag»? Stats-smaken er også som baken. Den er delt —noen ganger forferdelig dårlig delt. Noen stater foretrekker å vedta lover som beskytter personlig eiendomsrett, mens andre stater vil stjele fra de fattige. Hvis moral er relativt, hvordan kan den ene staten si til den andre at den tar feil? Da kan den bare svare ved å si: «Det er din sannhet! Jeg har min! Ikke døm meg!»
Det er umulig å snakke om «urettferdige lover» i et relativistisk verdensbilde. I den verden kan man ikke hevde noe mer enn at en lov er «relativt urettferdig» eller at «flertallet føler at den er urettferdig». Men folk nøyer seg ikke med å bare si det. De nøyer seg ikke fordi det ligger nedlagt i dem at det eksisterer en høyere objektiv lov som er over alle menneskelige lover. Den avgjør om en menneske-lov er rettferdig og gyldig. Augustin, en tidlig kristen teolog og filosof, formidlet at en urettferdig lov, faktisk ikke er en lov (Augustin, 1.5.11.33)
Den objektive loven er til stede i alle sfærer. Uansett om det er en gruppe aktivister som protesterer mot det nyeste lovforslaget, eller en furten unge som er misfornøyd med ukelønnen fra pappa, så er det den samme objektive loven de appellerer til når de brøler ut: «Det er urettferdig!»
Kjærlighetens lov
Heldigvis er det mulig å si at noe er urettferdig. Du har kanskje selv opplevd å bli urettferdig behandlet på grunn av en eller annen menneskelig lov, enten det var en lov fra staten, arbeidsgiveren, banken, skolen eller forsikringsselskapet. Du følte urettferdigheten da, ikke sant? Det føltes dårlig ut i hjertet ditt, gjorde det ikke? Slike følelser er gyldige og sanne fordi den objektive loven finnes. Om den ikke fantes, hadde det kun vært dine meninger mot makthaverens meninger. Og dine meninger hadde ikke betydd noen ting sammenlignet med makthaverens fordi deres makt er så mye større enn din.. Som det kjente engelske ordtaket sier: «Might makes right.» På norsk: «Makt gjør rett.» Alt er et maktspill.
Men slik er det ikke. Legg merke til at den objektive loven beskytter deg og din familie, personlig. Den bryr seg altså om hvordan mennesker behandler hverandre. De skal elske hverandre. Det er denne loven som gir oss slike ting som menneskerettigheter.
Alt dette peker på Gud. Spør deg selv: Hvordan kan et upersonlig og ukjærlig univers, lage en personlig og kjærlig lov? Det går ikke. I et slikt univers, vil alt som virker personlig og kjærlighetsfullt, kun være en illusjon skapt av et kaotisk, poengløst univers. Det kan føles personlig ut, men følelsen lyver. Et upersonlig univers, kan ikke skape noe som helst personlig. Det er like umulig som epler som vokser på rosebusker og hunder som føder katter. Disse hører ikke til i samme familie.
Men en personlig og kjærlig Gud kan skape en personlig og kjærlig lov. Og det er det han har gjort.
Taler Gud?
Nå bør vi spørre: Har Gud noe han vil fortelle de urettferdige makthaverne i dag? Eller er han helt stille mens de undertrykker alle de svake? Videre, kritiserer Gud de onde makthaverne på en objektiv og tydelig måte? Eller er han relativ og tvetydig mens han snakker til dem som tråkker menneskerettighetene ned i gjørmen?
Selvfølgelig er ikke Gud stille, relativ eller tvetydig. I Bibelen har Gud talt til alle, objektivt og tydelig. Læren om at Bibelen er klar nok til å forstås, kalles naturligvis «Skriftens klarhet» i luthersk teologi.
Det er sant at Bibelens primære budskap er evangeliet om Jesus, men den forteller oss også andre ting, slik som hvordan vi skal behandle hverandre og elske hverandre.
Disse budene gjelder for alle. Med klare og tydelige ord i Bibelen, kaller Gud statsmakter til å underordne seg. Myndighetene skal rose det som er objektivt godt og straffe objektiv ondskap (Rom 13,1-7). Dette er den første av det som kalles lovens tre bruk i luthersk teologi, og som man finner i bekjennelsesskriftene (Konkordieformelen, epitome, artikkel vi, avsnitt 1). Alle statsmakter som ikke vil dømme rettferdig, blir advart. I Jesaja 10,1-2 står det: «Ve dem som gir urettferdige påbud og skriver undertrykkende forskrifter, driver fattige bort fra domstolen og tar retten fra de hjelpeløse i folket mitt, gjør enker til sitt bytte, og plyndrer farløse.»
Derfor står du ikke alene mot makthaveren. Selv om det kan føles som om hele systemet er ute etter å ta deg, er Gud over systemet, og han vet alt som har hendt. Han kjenner den rettferdige objektive loven til bunns. Og han elsker rettferdighet (Salme 33,5). Det kommer en oppgjørets dag. Derfor kan du stole på ham. Som Jesus sier: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes» (Matteus 5,6).
