Fig 1. Sognefjorden nær Vangsnes, ca 100 km fra havet. Landskapet rundt fjorden representerer et flatt lavland som i perioder var dekket med hav. Under Noahs flom gravde vannet ut fjordene som ble videre formet under den påfølgende istiden. (Per Olav Bøyum Wikimedia CreativeCommons Attribution 2.0 Generic)

Innsendt spørsmål: “Var det is som formet fjordene eller var dalene allerede der når isen kom? Var kontinentalplateforskyvning involvert? Min familie har livlig diskutert dette siden min sønn ble spurt om det nylig.”

CMI-geolog Dr. Tas Walker svarer:

Hei. På en måte er alt dette riktig. La meg forklare. En artikkel fra 1992 med tittelen “Kvartær erosjon i Sognefjordens avløpsbasseng, Vest-Norge»1 gir en nyttig oversikt om fjorder. Artikkelen var publisert i geomorfologi av Atle Nesje et al. Informasjonen ble etterpå også postet på websiden Fjords.com. Dr. Nesje er professor i kvartærgeologi på Universitetet i Bergen. Sognefjorden (figur1) er den største og mest kjente av fjordene i Norge. Den er også den lengste i verden. Dateringene med millioner av år som er sitert i artikkelen kan tolkes innenfor en bibelsk historieforståelse rundt følgende linjer.

Tabell: Foreløpig nytolkning av dyp-tid dateringer inn i et bibelsk historisk rammeverk.

Periode

Dyp-tid dateringer

Korresponderende bibelsk historie

Paleogen til MiocenSagt å være 66–5.3 millioner år sidenTrolig den andre halvdelen av flommen (omtrent 4,500 år siden). Den dekker tiden flomvannet trakk seg tilbake fra kontinentene over en periode på ca. 7 måneder.
Pliocen5.3–2.6 millioner år sidenMest sannsynlig veldig sent under flommen når det siste av vannet vek bort, selv om den siste delen av denne perioden kan være tidlig etter flommen.
Pleistocen2.6 millioner år til 12,000 år sidenSannsynlig tilsvarende de første 700 år etter flommen, noe som tilsvarer istiden etter flommen.3 Flommen endte for ca. 4,500 år siden og istiden endte for ca. 3,800 år siden.
Holocen12,000 år siden fram til vår tidEtter istiden, fra ca. 3,800 år siden til nå.

Av vann eller is?

Artikkelen fra 1992 forklarer at fjordene finnes i daler hvor nåværende eller tidligere isbreer strakk seg under den nåværende havgrensen (havet lå lavere pga. mye vann var bundet i landis), og at isbreene grov ut en typisk u-dal. Når isbreen trakk seg tilbake fylte havet dalen, som har et smalt og bratt innløp, noen ganger dypere enn 1300 meter. Ved fjordens munning ble isbreen tynnere på grunn av mindre fjellstøtte slik at den delte seg mot sund og åpnere hav. Det ble da mindre energi i breen og mindre fjell ble fjernet, noe som gjør vannet mye grunnere der enn ellers i fjorden. I Sognefjorden er havbunnen dekket med opptil 200 meter med sedimenter slik at grunnfjellet er opptil 1,500 meter under havflaten. Sognefjorden er opp til 6 km bred.

Når det gjelder de faktiske prosessene som formet fjorden begynner artikkelen slik:

“… opprinnelsen og prosessene som er relatert til disse trekkene har vært diskutert i nesten 100 år… Debatten har hovedsakelig vært fokusert på de klassiske fjordene og fjord innsjøene i Norge og Canada. De fleste er enige om at det har vært en klar is-erosjon av fjordene, men viktigheten av bre-aktivitet relativt til andre prosesser som tektonisk påvirkning og fluvial erosjon har ikke vært klart.”

De to prosessene som er diskutert i artikkelen er vann-erosjon (i form av store elver, en ‘fluvial’ prosess), og bre-erosjon. Det er allment akseptert at begge prosessene var involvert i dannelsen av fjordene, men diskusjonene har dreid seg om i hvor stor grad hver enkelt prosess har bidratt.

Fig 2. Fjordene langsmed norskekysten viser to foretrukne retninger som indikert av de sorte linjene på figuren. Disse representerer forkastninger i grunnfjellet som et resultat av tektonisk aktivitet i jordskorpen.

Den andre prosessen som er nevnt er tektonikk, som enkelt forklart er bevegelse av jordens tektoniske plater, opp, ned og sidelengs. Dette presser enorme blokker av stein sammen til å forme de kontinentale strukturene, samt sprekker opp jordskorpen til å forme forkastninger og sprekker i grunnfjellet. Områdene i kartet på figur 2 viser at forkastningenes struktur går i en nord-øst til sør-vest, og nord-vest til sør-øst retning. Dette er typisk i et område som har opplevd bevegelser som flytter og sprekker opp grunnfjellet.

Strukturene i det Baltiske Skjold

Geologien i området gir oss innsikt i denne grunnleggende tektoniske strukturen. Den Skandinaviske halvøya hvor fjordene er, er en del av et stort segment av jordskorpen som er kjent som det Baltiske Skjold, som er satt sammen av tidlige krystallinske metamorfe bergarter. “Krystallinsk metamorfe bergarter” indikerer at de har blir utsatt for en prosess som har endret bergarten. Denne prosessen involverer press og temperatur som er en konsekvens av stor skala jordskorpe bevegelser. Man regner med at den Skandinaviske halvøya er bygget opp av store fjellblokker, hundrevis av kilometer lange, kalt alloktoner. Teorien er at disse enorme blokkene flyttet seg fra sin opprinnelige posisjon og ble presset sammen for å forme halvøya.

Når det gjelder det Baltiske Skjold, er det antatt at alloktonene ble presset sideveis fra nord-vest mot det Baltiske Skjold, slik at dette ble større. Den grunnleggende nord-øst til sør-vest-strukturen til det Baltiske Skjold kan sees på det geografiske kartet av skjoldet. (figur 3). Bevegelsene til fjellet som formet det Baltiske Skjold skjedde sannsynligvis veldig tidlig under Noahs flom, under det innledende høyenergiutbruddstrinnet. Disse var annerledes enn bevegelsene av jordskorpen som skapte de strukturelle forkastningene og bruddene, og disse må ha skjedd senere under flommen. Forkastningene og bruddene som ble formet på denne tiden la en mal for utviklingen av fjordene som ble dannet senere da kontinentene steg opp og havbassengene sank ned. Fjellene langs Sognefjorden stiger fra 500 m i vest til 2200 m i øst.

Store deler av fjorden ble formet før istiden

Når det gjelder dannelsen av Sognefjorden sier artikkelen:

“Sognefjorden er antatt å følge et preglasialt elvesystem.4 På mange steder er den paleiske overflaten bevart mer eller mindre uforandret og den paleiske overflaten og det nåværende landskapet forekommer ofte sammen. Den konsistente og gradvis stigende terrenget flater ut østover langs med Sognefjorden. … det kan bli betraktet som rester av den paleiske overflaten.”

Med andre ord, den dominerende formen på landskapet har utenom fjordene i liten grad blitt veldig påvirket av istiden. Dette betyr at den grunnleggende formen på landskapet er formet av vannet fra Noahs flom i det det trakk seg bort fra kontinentet, noe det gjorde i to faser. Først dekket det hele kontinentet og gravde i det store platået som gradvis reiser seg mot øst. Basert på erfaringer fra andre kontinent så må kilometervis med fjell ha blitt fjernet fra nåværende overflate under denne perioden. For det andre så ville vannstrømmen etter hvert blitt redusert, men fortsatt strømmet i vide kanaler og erodert de preglasiale elvesystemene som artikkelen refererer til. Elvesystemene måtte vært kontrollert av de eksisterende geologiske strukturene, inkludert sprekker, forkastninger og brudd. Som nevnt må disse strukturene ha blitt formet av prosesser tidligere under flommen.

Fig 3. Foreklet geologisk kart over Norway, Sverige og Finland. Den grunnleggende nord-øst til sør-vest-strukturen til det Baltiske Skjold er synlig på kartet. Dagens teori går ut på at skjoldet ble satt sammen av alloktoner som ble presset på plass fra nord-vest.

Dette betyr at hovedeffekten av isbreene var på de allerede eksisterende preglasiale dalene. Fjordene er veldig dype, spesielt der fjellene er høye. Disse dybdene er ikke bare observert ved fjorder, men også i noen hengende daler langs med høye fjell som har vært dekket av is. Isstrømmer fra sidedalene tilførte breene ekstra erosjonskraft. Disse dypere områdene av fjorden er derfor trolig dannet av smeltevann under høyt trykk som et resultat av tykkelsen på isen.

Når det kommer til å kalkulere volumet av materialer som isbreene faktisk eroderte bort forteller artikkelen: “Det er imidlertid vanskelig å nøyaktig rekonstruere dalbunnen langs med fjorden slik den var før istiden…, og dette introduserer noe usikkerhet når det gjelder å kalkulere isbreers erosjon.” Forskjellen i volum mellom den paleiske flaten og dagens landskap er 7610 km3. Sognefjordens nedbørsfelt er på 12518 km2. På tross av usikkerhetene antar forfatterne at dersom en fordeler det fjernede volumet på hele Sognefjordens nedbørsfelt gir dette en gjennomsnittlig erosjonsdybde på 610 m. Artikkelforfatterne mener at breerosjon er mye mer effektiv enn elveerosjon og at Sognefjorden derfor er dannet ved glesiale prosesser. Sett fra et bibelsk perspektiv kan det virke mer sannsynlig at det ikke var isbreer som gravde ut fjorddalene, men at breene gjorde de store dalene som allerede var utgravd ved fluviale prosesser i siste fase av Noahs flom dypere.

Konklusjon

Oppsummert kan vi si at hoveddelen av de geologiske strukturene i regionen ble dannet tidlig under flommen ved at enorme alloktoner ble presset sidelengs mot kanten av det Baltiske Skjold slik at dette ble større. Den primære formen på landskapet, spesielt det store flate platået, ble skapt av det tilbaketrekkende flomvannet under kontinental hevingen. De grunnleggende elvesystemene ble også skapt av dette vannet langs eksisterende geologiske strukturene i den krystallinske metamorfe bergarten (langs bruddflater, forkastninger og sprekker). På denne måten ble det vesentlige av dagens dalformer etablert. Under istiden fylte isbreer disse dalene, utvidet og gjorde dem dypere. Mot munningen av fjorden mistet breen energi når den ble tynnere, noe som førte til at breens evne til å grave ble sterkt redusert. Mens vanndypet sentralt i Sognefjorden er 1200 m er fjellterskelen ved fjordmunningen 100-150 m dyp.

Tas Walker
Geolog – Creation Ministries International (CMI)