Hvilken metode brukte Gud da han skapte? La oss se litt nærmere på noe av det Guds ord sier om skapelsen. Spørsmålet er ikke vanskelig å finne svar på. Helt fra starten tegnes det et bilde av en suveren Gud som skaper det han nevner. Dette bildet bekreftes som vi skal se også entydig gjennom Bibelen. Hvordan skapte Gud?

  • Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust. Sal 33:6

På samme måte som Gud sa: «Bli lys», og det ble lys, slik er også dyr og mennesker skapt av Gud ved hans ord. Mennesket skal derfor gi Gud æren for skapelsen. Skaperverket skal ikke dyrkes eller æres.

  • De skal love Herrens navn, for han bød, og de ble skapt. Sal 148:5

Bibelen avkrefter at noe har blitt til av seg selv. Det er Guds ord som er kraften bak verdens tilblivelse, enkelt, logisk og greit, hvis man bare tror på Guds allmakt. Evolusjonsteorien hevder at livet har utviklet seg fra det ene til det andre. I Bibelen beskrives det hvordan hver enkelt del av skaperverket fremkommer fordi Gud sier at det skal bli til. Gud opererer med «skapelse av intet» eller «creatio ex nihilo» som det heter på latin. Abrahams Gud beskrives i romerbrevet som den som

  • gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Rom 4:17b

Gud taler ting til eksistens. Han snakket til lyset, som ikke var til og så ble det til. Dette tilhører en dimensjon som vi ikke fatter med vår logiske sans og kritiske refleksjon. Dette må tros. Abraham trodde det. Og vi skal få tro det.

  • Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. Heb 11:3

Når Adam blir skapt brukes likevel en litt annerledes formulering i Bibelen

  • Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. 1Mos 2:7

Mange poenger kan trekkes ut av denne beskrivelsen og temaet er oppe flere steder i Bibelen ellers, både i forhold til hvordan Gud former oss som leire i en pottemakers hånd, og hvordan han husker på at vi er svake skapninger:

  • Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. Sal 103:13f

Det poenget som likevel ikke kan trekkes ut av dette er at mennesket skulle være i biologisk slektskap med jorden, via en evolusjonsprosess. Ordet sier jo tvert imot at en slik prosess ikke har funnet sted, men at vi er formet og dannet direkte av jord eller støv. Dette understrekes også av Paulus når han skal legge ut om forskjellen på den jordiske Adam og den oppstandne Jesus iført herlighetskropp:

  • Det første mennesket var av jorden, jordisk… Som den jordiske var, slik er også de jordiske. 1Kor 15:45-48b

Jorden – eller støvet – skal også vende tilbake til jorden den dag vi dør.

  • I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. 1Mos 3:19

På den annen side har mennesket også et annet opphav. Som vi leste i 1Mos 2, 7 så blåses også livets ånde inn i mennesket. Mennesket har altså et dobbelt opphav, støvet som i seg selv er dødt og Guds ånde som gir mennesket liv. Den dagen vi dør skiller disse to størrelsene lag igjen. Kroppen vår blir igjen til støv og ånden går til Gud. For de frelste vil ånden i oppstandelsen bli ikledd en ny herlighetskropp ulik den gamle forgjengelige kroppen.

  • Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den. Fork 12:6f
  • Han skal forvandle vår forgjengelige kropp, så den blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han gjøre ved den kraft som gjør Ham i stand til å underordne alle ting under seg selv. Fil 3:21

Selv om ånden som blåses inn i mennesket er Guds livgivende ånde, fremkommer det også av Bibelen at dyrene har livsånde.[1] Forkynneren filosoferer over dette i kapittel 3 av forkynnerens bok

  • For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebnen rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn fremfor dyret. For alt er tomhet. De farer alle til ett sted – de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet. Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden? Fork 3:19-21

Den avgjørende forskjellen på mennesker og dyr blir dermed at menneskene er skapt i Guds bilde, mens dyrene ikke er det. Dette er likevel en dyptgående og avgjørende forskjell som vi ikke skal komme inn på her. Nå konstaterer vi bare at selv om mennesket (og dyrene) er blitt til av støv, så er det, bokstavelig talt, nettopp det de er: De er «formet» av «landjordens støv». Men det hele begynte altså med Guds ord.

  • Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram, hver etter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik. 1Mos 1:24
  • Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. 1Mos 1:26

Jorden og alt som fyller den er skapt ved Guds ord. Mennesket er blitt til ved Guds ord. På den sjette dag lot Gud landdyrene fremgå av jorden, fordi han ville det, og fordi han hadde sagt det. Så formet han selv, av den samme landjorden, mennesket, skapningens endemål, etter at han ved sine ord hadde kunngjort sin vilje. Dermed var skaperverket fullført. Det fortsatte ikke i en kontinuerlig skapelsesprosess, men det ble fullført på den sjuende dagen, slik som naturlig er når man ganske enkelt, med Guds allmakt, kan befale det som ikke er til, å bli til.

  • La all jorden frykte for Herren, og alle dem som bor i verden, beve for ham! For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der. Sal 33:8f
  • Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. 1Mos 2:1

Johannes begynner sitt evangelium med en liten oppsummering av skapelsen som setter alt i rett perspektiv:

  • I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. Joh 1:1-3

Fikk du med deg det? Alt er blitt til ved ham, som er ordet. Uten ham, altså ordet, er ingenting blitt til, av alt som er blitt til. Det er Guds ord som er skaperkraften. Ingenting har blitt til av seg selv.

For øvrig er det ikke tilfeldig at Gud valgte akkurat denne metoden. Gud modellerer i skapelsen den metoden han også bruker når han i dag skaper åndelig liv. Også i dag skaper Gud liv, åndelig liv, ved at han taler sitt ord og skaper troen i det enkelte mennesket av intet.

  • Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord. Rom 10:17
  • For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram. 2Kor 4:6
  • Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. 2Kor 5:17

 

Artikkelen er et bearbeidet utdrag av boken «Skapelse og/eller evolusjon – Hva sier Bibelen» Hermon 2014

[1] Se eks. 1Mos 7:22