Den liberale teologi har gjennom to århundrer tilslørt den historiske siden ved både det nye, men i aller størst grad det gamle testamente. For eksempel har mange ment at historien om Jona som var 3 dager i magen på en fisk, ikke kan være historisk sann. Jesus henviser til denne historien som et forbilde på sin egen død og oppstandelse.

  • For som Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte. Matt 12:40

I den liberale teologi har det vært forutsatt at Jesus enten var uvitende om fortellingens manglende naturvitenskaplige forankring, eller at han ikke brydde seg om historisitetsspørsmålet i det hele tatt, så lenge symbolikken holdt mål. Det nærliggende motsvaret her er at Jesus da, enten mister statusen som allvitende Gud, eller at det for Jesus holdt med symbolske seire. Hans egen død og oppstandelse vil da kunne tolkes i samme kategori som en symbolsk seier over døden, der det er den åndelige virkelighet, løst fra den materielle, som teller. Paulus går kraftig i rette med en slik tekning:

  • Og hvis Kristus ikke er oppstått, er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. 1Kor 15:17

På grunn av dette enkle bibelord har mange teologer fastholdt troen på Jesu fysiske oppstandelse fra de døde. Like fullt underminerer mange grunnlaget for den samme troen. Paulus forutsetter at vi i utgangspunktet «er i våre synder». Historisiteten til Adam og syndefallet er akkurat like avgjørende som historisiteten til Jesu oppstandelse.

  • For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. 1Kor 15:22

Uten Jesus er det ingen frelse. Uten Adam er det intet behov for frelse. Et symbolsk syndefall holder like lite som en symbolsk oppstandelse. Når Jesus henviser til Jona og setter likhetstrekk til sin egen skjebne er det høyst reelle hendelser han sikter til. Men det er ikke bare Jona Jesus er opptatt av. Hele skriften legges ut av Jesus som autorativ og relevant både før og etter oppstandelsen.

  • Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene. Luk 24:27

Når Jesus fikk spørsmål henviste han hyppig til hva det gamle testamente sa. Fariseerne og andre kunne da få spørsmål som: «Har dere ikke lest i skriftene…» etc. [1] Dogmatiske spørsmål av ulik art besvares også med henvisning til skriften.

  • Han svarte og sa til dem: «Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen, gjorde dem til mann og kvinne og sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være ett legeme»? Matt 19:4f

Jesus forutsetter her det både han og datidens skriftlærde visste, nemlig at alt fra begynnelsen ble skapt slik Gud tenkte det skulle være. Det levnes ikke tvil om Guds intensjoner, heller ikke om tidspunktet for gjennomføringen av dem.

  • Men fra skapelsens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Mark 10:6

Paulus argumenterer langs samme linjer når han videre kommenterer mannen og kvinnens innbyrdes forhold:

  • En kvinne tillater jeg ikke å lære eller å ha myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, så Eva. Og Adam ble ikke forført, men kvinnen ble forført og falt i overtredelse. 1Tim 2:12-14

Konklusjonen til Jesus i møte med de skriftlærde saddukeerne blir:

  • Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. Matt 22:29b

Ut fra blant annet Luk 17 ser vi også at Jesus trodde på en historisk og verdensomspennende flom. Denne første dommen over menneskene er et forbilde på den siste. Når Jesus taler om den dommens dag som skal komme, viser han tilbake til Noahs dager og flommen.

  • Slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager: De spiste, de drakk, de tok til ekte, og de ble gitt til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom og ødela dem alle. Luk 17:26f

For folk på Noahs tid var det avgjørende at de trodde på en reel flom. De som trodde det skulle komme en flom gikk inn i arken. De som ikke gikk inn i arken regnet ikke med at det skulle komme noen reel og verdensomspennende flom. Det er avgjørende at vi tar Gud på ordet, både når det gjelder det som skal komme og det som har vært. Når Jesus her tar opp igjen historien om Noah er poenget nettopp at det blir lettere å tro rett om det som skal komme, når vi minnes (og tror rett om) det som har vært. For hvordan skal vi forstå den endelige dommen om den første bare var symbolsk? Om det ikke allerede skulle stå klinkende klart for enhver bibelleser at Adam var en historisk person som levde og døde, benytter Paulus han som eksempel nok en gang mot slutten av 1. korinterbrev, denne gang som et kroneksempel på hva det vil si å være et helt vanlig naturlig jordisk menneske:

  • Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, og deretter det åndelige. Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. 1Kor 15:45-48

Kan det sies tydeligere? «Som den jordiske var, slik er også de jordiske» (v.48). Teksten sier med helt klare ord at Adam er akkurat like historisk som du og jeg. Han er ingen mytisk eller åndelig personlighet, men «jordisk», «naturlig» og «det første mennesket».

 

Artikkelen er et bearbeidet utdrag av boken «Skapelse og/eller evolusjon – Hva sier Bibelen» Hermon 2014

 

[1] Matt 12:3; Matt 22:31; Mark 12:10