Har du noen gang hørt noen si; «Du går glipp av hele poenget! Meningen med 1. Mosebok er å lære oss at Gud er skaperen. Vi må ikke skape splittelse på grunn av små detaljer. 1. Mosebok forteller oss de teologiske sannhetene rundt «Hvem?» og «Hva?», det handler ikke om «Hvordan?» og «Når?» Eller har du kanskje blitt fortalt at «Bibelen er en bok om tro, liv og lære, ikke om historie»?

Et åpenbart svar her er; hvorfor skal vi stole på 1. Mosebok når det fortelles om Gud som skaper, hvis vi ikke kan stole på den angående detaljene rundt skapelsen? Jesus sa, tross alt, til Nikodemus; «Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?» (Johannes 3.12). Så dersom 1. Mosebok ikke er til å stole på når det gjelder jordiske ting, sånn som jordens alder, rekkefølgen på det som skapes på den, eller vannflommen som dekte den, hvorfor skal vi da stole på boken når det gjelder de himmelske ting som hvem skaperen var? Og dersom 1. Mosebok bare mener å fortelle oss hvem skaperen var, hvorfor stopper den ikke etter sitt første vers, der dette allerede blir etablert? Nei, kritikken overser det som er så viktig for oss å forstå – 1. Mosebok er skrevet som virkelig historie. Det er nettopp derfor resten av Bibelen omtaler hendelsene, folkene og tidspunktene som akkurat det, ikke som lignelser, ikke som poesi, men som historie.

«Det viktige er vel at Gud skapte, er det ikke det?»

Hva sier resten av skriften?

Alderen og den unike skapelsen av Adam og Eva var viktig for Jesus. Når han lærer folket om ekteskap, sier Jesus:

‘Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød.» (Markus 10:6–8).

Her siterer Jesus 1. Mosebok 1:27 og 1. Mosebok 2:24 om en virkelig første mann og første kvinne som ble det første par, og dette var grunnlaget for ekteskap mellom en mann og en kvinne i dag. Ikke en mann og en mann, en kvinne og en kvinne, eller mer enn to personer. Evolusjonsteorien lærer derimot at hele verdens befolkning av mennesker utviklet seg fra en befolkning av ape-lignende skapninger.

Les mer: Er evolusjon vitenskapelig?

Det som også kan sees i konteksten der Jesus lærer tilhørerne om ekteskapet, er at de to blir ett kjød, fordi Eva ble tatt fra Adams kropp og en mann forlater sine foreldre fordi Adam ikke hadde noen. Videre fortalte Jesus at Adam og Eva var der fra tidens begynnelse, ikke milliarder av år senere. Så mange bekjennende kristne velger å ikke stå for ekteskapets grunnlag og skapelsen av Adam og Eva som historisk faktum, selv om Jesus gjør nettopp det. Og likevel undrer de seg over hvorfor synd som utukt, skilsmisse og homoseksuell adferd øker som det gjør også innenfor dagens menigheter.

 Tidsrammen for skapelsen til seks dager var viktig for Gud

Gud skrev selv de ti bud med sin hånd. Det fjerde budet lyder:

«Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er Sabbat for Herren din Gud» (2. Mosebok 20:8-10a).

Og grunnen han gir lyder:

«For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen» (2. Mosebok 20:11)

Med andre ord; tidsrammen er viktig. Hadde den ikke vært det, hadde dette budet og dets grunngivelse vært meningsløs. Altså; dersom skapelsen hendte over en lang periode, da måtte nødvendigvis dagene i arbeidsuka vår også gjort det. Men «I seks milliarder år skal du arbeide og en milliard år skal du hvile,»  klinger ikke like godt…

Les mer: Jesus og Paulus om Skapelsen

Dødens inntreden ved Adams synd var viktig i Paulus’ forkynnelse

I 1. Korinterbrev, kapittel 15, forklarer Paulus Evangeliet han har forkynt menigheten og hvor sentral Jesu oppstandelse er. Så forklarer han hvorfor Jesus måtte dø.

«For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. … Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.» (1. Korinterbrev 15:21–22,45).

Paulus forklarer at evangeliet (= de gode nyhetene) er en nødvendighet på grunn av de dårlige nyhetene om at vår forgjenger, Adam, syndet og brakte døden til alle mennesker på jord (Romerbrevet 5:12–19). Nettopp derfor blir Jesus kalt «Den siste Adam» når han, ved å leve et syndfritt liv, ofre seg selv for vår synd og gjenoppstå fra døden, frigjør oss fra dødens lenker. Og det er viktig å være klar over at Jesus, fysisk, sto opp fra døden. Han sto legemlig opp fra graven med skinn og bein (Lukas 24:39). Altså; den død som fikk sin inntreden ved Adams fall må, på samme måte, være av fysisk karakter, slik det også blir understreket ved ordene om hans opprinnelse og retur fra og til jordens støv (1. Mosebok 3:19). Alle kompromiss om død før Adams syndefall, undergraver derfor også evangeliet.

Jesu ætt tilbake til Adam var viktig for Lukas

I kapittel tre i sitt testamente viser Lukas oss Jesu slektslinje fra Maria og helt tilbake til Adam. Aldri, i sin ferd bakover i tid, gir han oss noen forklaring om hvor historiske personer stopper og mytiske figurer tar til – alle blir de omtalt på samme historiske måte; ingen av dem er mytiske på noe vis. Dette inkluderer også Adam, som ble skapt direkte av Gud, ikke gjennom en lang utvikling av ape-lignende forfedre, eller fra en ursuppe for den saks skyld.

Dette er utslagsgivende for Paulus’ lære, som vi allerede har sett og det er også viktig når det kommer til forståelsen av Jesu soning for oss. Profeten Jesaja fortalte om Messias at han, som verdens store forløser, skulle spire fram fra Herrens eget folk. Altså skulle han være slektsbundet med de han kom for å frelse. Jesaja 59:20 bruker det samme hebraiske ordetגוֹאל   (gôēl) som blir brukt for å beskrive Boaz i relasjon til No’omi i Rut 2:20, 3:1-4,17. Hebreerbrevet forteller også om hvordan Jesus, i alle ting, måtte bli mennesker lik, for at han skulle forsone, sine brødre, som var bundet av dødens lenker, men ikke englene (Hebreerbrevet 2:11–18). Slik kan bare Adams etterkommere bli frelst, for det er bare dem som er i slekt med den siste Adam.

Bibelen sannhet – vår forståelse mangelfull

Så dersom noen måtte mene at en forståelse av 1. Mosebok som historisk faktum ikke er viktig, spør dem da hvordan vi skal forkynne Evangeliet for Aboriginene i Australia. For dersom det er slik at de har vært på jorden i 40.000 år (etter karbon-14-dateringer som er anerkjent blant mange gammel-jord-kristne), hvordan kunne de da ha vært i slekt med Adam, eller Jesus, og hvordan kan de da bli frelst? Måtte vi, også her, komme til konklusjonen om at Bibelen er sannhet, mens vår forståelse er mangelfull. La oss ikke gjøre arbeidet vårt som en kompromissteolog på Darwins tid, som prøvde seg med en forklaring om at aboriginene ikke var langt nok utviklet til at de kunne få høre evangeliet forkynt.

Les mer: Radiometrisk datering og jordens alder

Kain og Abels liv var viktig for Johannes

Apostelen Johannes skriver:

«Vi skal ikke være som Kain, som var av den onde og slo i hjel sin bror. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors gjerninger var rettferdige» (1. Johannes brev 3:12).

Altså; for å lære menigheten om godt og vondt, anerkjente Johannes historien om når Kain slår i hjel sin bror, som sann historie og et historisk eksempel på menneskers ondskap. Jesus forteller også om Abel som det første mennesket som døde. Og han fortalte at Abels blod ville være på hendene til de som fornektet ham selv, på samme måte som blodet til de Guds profeter som tidligere var blitt slått i hjel av folket (Matteus 23:35). Hebreerbrevet 11 legger også ut om helter av tro der både Abel, Enok og Noah blir nevnt sammen med senere tids personer. Ei heller der gis det noen beskrivelse av noen personer som «billedlige» og andre som reelle historiske karakterer.

Skapelsesordningen mellom mann og kvinne var viktig for Paulus

Paulus skriver mye om ordning mellom menn og kvinner i menigheten og han begrunner dette ved å gjengi beretningen om mannen og kvinnen i 1. Mosebok.

«For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld» (1. Korinterbrev 11:8–9).

Altså anerkjenner Paulus 1. Moseboks historie om hvordan Gud først skapte Adam og lot han navngi all jordens skapninger, før Gud lot Adam falle i dyp søvn og skapte Eva fra et av Adams ribben – ikke fra en ape og over tusener av år! Paulus sammenfatter så dette i et konkluderende vers:

«Og likevel: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen, eller mannen noe uten kvinnen. For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud» (1. Korinterbrev 11:11–12).

Også her bruker Paulus sin kjennskap til 1. Mosebok. For Adam gav sin kone navnet Eva fordi hun er mor til alle som lever (1. Mosebok 3:20). Paulus repeterer dette enda mer direkte i formaningene til sin elev, Timoteus: «For Adam ble først skapt, deretter Eva» (1. Timoteus brev 2:13). Og Paulus stadfester igjen 1. Mosebok som sann historie i det neste verset: «Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.»

Noah, vannflommen og arken var viktig for Jesus og Peter

Jesus forteller om dommen, som skal komme uventet over alle mennesker, ved å sammenligne tiden da, med Noahs tid:

«Og slik som det var i Noahs dager, skal det også være i menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte – like til den dagen da Noah gikk inn i Arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle.» (Lukas 17:26–27).

Her, ser vi tydelig hvordan Jesus omtaler Noah som en ekte person, arken som et ekte skip og vannflommen som en virkelig hendelse som ødela alle de mennesker og dyr som var utenfor. På samme måte bruker også Peter tiden før vannflommen når han advarer mot den kommende dom. Han sier til og med, om de som spotter Gud, at de kan gjenkjennes på at de blant annet ignorerer to sannheter; den ene at verden ble til ved Guds ord og den andre at den ble ødelagt av Gud med vann. (2. Peter 3:3–7).

Altså; dersom vi nekter for at vannflommen virkelig fant sted, blir den logiske følgen at vi også nekter for den kommende dom. Dersom denne flommen blir forklart som en lokal flom i det gamle Mesopotamia som datidens mennesker bare kunne flyktet fra, da åpner vi logisk også for at det går an å flykte fra utløsningen av Guds vrede bare ved å ikke oppholde oss i dagens Irak når Jesus kommer igjen!

Les mer: Noah og syndefloden – Beviser på en verdensvid flom

Oppsummering

Dette er bare noen få eksempler på hvordan Guds menn, i nytestamentlig tid, omtaler hendelsene i 1. Mosebok som historiske fakta. Det råder ingen tvil om at de menn Gud, ved sin hellige ånd, inspirerte til å skrive de siste deler av Bibelen, de er sikre i sin sak om at personene, hendelsene og tidene som blir oppgitt i 1. Mosebok er sannhet. Ikke fiksjon, eller litterære bilder, men sannhet. Og realiteten i de historiske sannheter er grunnleggende for vår forståelse av kristen tro, liv og lære.

 

Original kilde: http://creation.com/genesis-bible-authors-believed-it-to-be-history

Forfatter: Jonathan Sarfati  Oversatt av SKAPER