Forskere har siden midten av 1900-tallet benyttet seg av radiometriske dateringsmetoder. Disse blir ofte fremstillet som meget sikre bevis på at jorden er veldig gammel. Kan vi stole på dette? Hva viser empirien og i hvilken grad bygger dateringsmetodene på antagelser?

Det finnes mange forskjellige radiometriske dateringsmetoder. De mest kjente er karbon 14 datering, kalium-argon og uran-bly datering. For å forstå hvordan metodene virker la oss sammenligne det med et timeglass. Sanden i det øvre kammeret kaller vi foreldre-isotopen og sanden i det nedre kammeret kaller vi datter-isotopen. Dersom du snur timeglasset på hodet vil det begynne å renne sand ned i det nedre kammeret. Dersom du går ut en tur og det er like mye sand i øvre og nedre kammer når du kommer inn igjen vil du vite at du har vært ute ca. 30 minutter. Dette kan du stole på fordi du kunne observere at nedre kammer var tomt da du startet klokken. Vi vet også hastigheten sanden renner med. Denne er avgjørende for at det tar en time å få sanden inn i nedre kammer. Du kan også stole på dette fordi timeglasset er et lukket system. Det blir ikke forurenset med mer sand, eller for eksempel fuktighet som kan påvirke hastigheten sanden renner med. Det finnes ingen antakelser for timeglasset. Det er empirisk observerbar vitenskap.

Karbon 14

Karbon 14 dannes i atmosfæren når kosmisk stråling treffer et atom og danner et løsrevet nøytron. Dette kolliderer med et Nitrogen atom og danner dermed et Karbon 14 atom. Karbon 14 utgjør 0,0000000001% av alt karbon på jorden. Stoffet er radioaktivt og har en kort halveringstid på 5730 år. Dateringer gjort med Karbon 14 har en teoretisk øvre grense på 95 tusen år. Ting «eldre» enn dette vil ikke ha noe karbon 14 igjen.

Målingene av karbon 14 blir brukt kun til å datere organiske ting, det vil si planter og dyr og mennesker, eller rester av disse. Dette fordi planter opptar karbon 14 via fotosyntesen. Dyr spiser planter (eller andre dyr som har spist planter), og mennesker spiser både dyr og planter. Man kan si at klokken starter å tikke i det opptaket av nytt karbon stopper. I praksis blir dette når planten, dyret eller mennesket dør. For å vite alderen må en da måle hvor mye karbon 14 som er igjen i det organiske materialet. Dette klarer man å måle utrolig nøyaktig med dagens instrumenter. Det er liten grunn til å sette spørsmålstegn ved kvaliteten på disse målingene.

Karbon 14-metoden har som alle dateringsmetoder en del antakelser som ligger i bunn. For det første må man anta om mengden karbon 14 som har blitt dannet i atmosfæren opp igjennom historien har vært likt som i dag eller ikke. Man må også vite hva innholdet av karbon 14 var i atmosfæren under levetiden til det man forsøker å finne alderen til. Siden ingen målinger foreligger fra tusenvis av år tilbake vet man ikke dette. Mye tyder på at mengden karbon 14 som ble dannet tidligere var mye lavere enn i dag siden jordas magnetfelt var sterkere tidligere.

Tilhengere av en gammel jord vil aldri bruke karbon 14 målinger på organisk materiale man mener er eldre enn de nevnte 95-tusen årene. Likevel er det i nyere forskningslitteratur skrevet om funn av karbon 14 både i kull, som skal være 100-200 millioner år gammelt, og ikke minst i diamanter som skal være fra 1-3 milliarder år gamle. Problemet for gammel jord tilhengere er at hvis kullet og diamantene virkelig var så gamle, så skulle det ikke være noe Karbon 14 igjen i dem. Problemet gjelder særlig i forhold til diamanter da de er så harde at de ikke lar seg forurense. Målingene kan dermed ikke avfeies slik det har vært vanlig å gjøre ellers. Faktisk er det slik at alle AMS laboratorier (karbon 14 laboratorier) vet at de alltid finner karbon 14 i slike tester og for å slippe å måtte forklare kunder hvorfor de finner dette i prøver som er «for gamle» så viser de resultat som er fratrukket en standard mengde Karbon 14 som ikke passer inn i verdensbildet de har av en gammel jord. Målingene av kull har gitt radiometrisk karbon 14-alder på ca. 24.000 år.

Dette er fortsatt alt for gammelt for bibelens tidsregning. Men dersom man tar jordens magnetfelt med i beregningene blir resultatene interessante. Et sterkere magnetfelt hindrer kosmisk stråling og ville dermed redusert mengden karbon 14 som blir produsert i atmosfæren. Tar man dette med for mengden Karbon 14 man finner i kull og diamanter, vil man finne at kullet stammer fra tiden rundt Noah’s flom og at diamantene er en del eldre og kan stamme fra jordas begynnelse. (Tallene er hentet fra det 8 år lange RATE (Radioisotopes and the Age of The Earth) forskningsprogrammet som Andrew Snelling, med doktorgrad innen geologi, ledet.[i]

Kalium – Argon, Samarium – Neodymium, Rubidium – Strontium og Uran – Bly datering

Disse dateringsmetodene brukes enkelt forklart til å datere stein, og forskjellige geologiske lag. Først, la oss se på antakelsene som må stemme for at disse metodene skal fungere.

  1. Man må vite forholdet mellom mor- og datter isotopene da steinen ble formet.
  2. Man må anta at alle datter-isotopene man finner kun kommer fra foreldre-isotopene, og man må forutsette et lukket system.
  3. Man må anta at radioaktiv nedbrytning alltid har hatt samme hastighet som man måler den til i dag.

Ingen av disse antakelsene er bevisbare i dag, da vi ikke var til stede for å observere og teste dette i jordens barndom.

Antakelse nummer 1 har man klart å komme seg rundt ved hjelp av «the isochron method».  Metoden krever at man har minst to datter-isotoper for å kunne brukes og er allment anerkjent.

Antakelse 2 ser man ofte eksempler på at ikke stemmer fordi man stadig finner stein som er «forurenset» med isotoper som stammer fra andre kilder enn foreldre-isotopen. Denne forurensningen kan for eksempel komme gjennom vann som legger igjen isotoper i prøven. Man dropper også å publisere alder på stein som ikke stemmer overens med den forutinntatte antakelse om steinens alder og skylder på «forurensning». Dette er tydelig i for eksempel lavaprøver der vi kjenner prøvens alder (året for vulkanens utbrudd), og den får alder på flere millioner år selv om prøven kun er noen få år gammel.

Man insisterer på at antakelse 3 er sann og universell. Vi har bare målt radioaktiv nedbrytning i ca. 100 år, men man mener bestemt at denne nedbrytningen er konstant, på samme måte som lysets hastighet skal være konstant.

Når det gjelder måling av stein så viser det seg at dype geologiske lag generelt gir eldre alder enn grunne lag. Dette er det enighet om og gir indisier på at dateringen relativt sett stemmer. Samtidig er det flere observasjoner som gir gode grunner for å mene at akselerasjon av radioaktiv nedbrytning har skjedd.

Konstant halveringstid?

Den største vitenskapelige forskning på dette fra kristent hold er igjen gjort av geolog Andrew Snelling og hans RATE-team. Dette forskningsteamet fant fem bevis for at akselerasjon av radioaktiv nedbrytning har funnet sted. En mer utfyllende beskrivelse av disse kan leses her: http://www.icr.org/rate/

  1. Helium diffusjon fra zirkon-krystaller. Helium er et biprodukt av nedbrytningen av uran til bly. Man finner uran i zirkon krystaller. Enkelt forklart forventer man at helium som er det nest minste atomet vil diffundere, eller lekke ut av de mineraler det er dannet i. Problemet er at mesteparten av heliumet er igjen inne i zirkon-krystallene. Dateringen av disse steinene tilsier at de er 1,5 milliarder år, mens målinger av diffusjonsraten tilsier en alder på mellom 4000 og 14.000 år. Prøvene ble tatt fra et borehull ved Los Alamos i New Mexico, USA og diffusjonsraten ble analysert ved CAL-tech, et meget respektert laboratorium.
  2. Når man daterer steinprøver brukes vanligvis bare 1 eller 2 dateringsmetoder. Man regner med at de forskjellige metodene/klokkene stemmer overens og vil vise samme alder. Dette ønsket RATE teamet å sjekke. De tok prøver fra mange forskjellige lag og geografiske plasser og daterte disse ved hjelp av alle de 4 forskjellige mest brukte metodene. De brukte «the isochron method». Normalt må man bruke i hvert fall 5 forskjellige prøver for å få gode nok data. For at ingen skulle beskylde teamet for å ha for lite data brukte de opptil 20 steinprøver på hver test. De knuste også prøvene ned til hvert enkelt mineral og testet disse. Resultatet av denne store undersøkelsen gav store forskjeller i målt alder. Resultat fra en prøve av lavastrømmer på bunnen av Grand Canyon viste følgende: Kalium-Argon alder 516 millioner år, rubidium-strontium alder 1,1 milliarder år, og samarium-neodymium alder 1,588 milliarder år. Man så her forskjeller i svarene på over 1 milliard år. Alle testene viste at de 4 forskjellige metodene alltid gav forskjellige svar. Siden steinen bare kan ha én alder og vi vet nedbrytningsraten til alle disse forskjellige radioaktive materialene i dag, blir konklusjonen at disse «klokkene» må ha «tikket» med forskjellig hastighet.
    Andre mønstre som viste seg var at «klokkene» som bruker alfa prosessen (sender ut alfa partikler, 2 protoner og 2 nøytroner) alltid gav eldre alder enn «klokkene» som bruker beta prosessen (sender ut beta partikler, elektroner). Det viste seg også at de dateringsmetoder som har lengst halveringstid alltid gav eldre alder enn de med kortere halveringstid. Et siste mønster man så var at atomene med størst atomvekt alltid gav eldre alder enn de med lav atomvekt.
  1. Funn av fisjon-spor. Fisjon er at et atom deler seg i to ny atomer. Dette er prosessen som skjer i en fisjonsbombe (de gamle atombombene var fisjonsbomber). Moderne atombomber, også kalt hydrogenbomber, bruker en fisjonsbasert atombombe som startmotor. Varmen fra fisjonsbomben starter en kjedereaksjon i hydrogenbomben som smelter hydrogenatomer sammen på samme måte som på sola. Hydrogenbomben kan derfor kalles en fusjonsbombe, og fungerer motsatt av en fisjons Når fisjonen skjer i uranet i en zirkon-krystall vil de to nye atomene som dannes frastøte hverandre med stor kraft. Dette skader områdene rundt krystallen og det danner seg spor etter denne prosessen som man kan se som linjer. Basert på hvor mange slike linjer man finner kan man regne seg frem til hvor lenge prosessen har pågått. Spørsmålet er da om denne alderen/klokken stemmer overens med alderen en kan regne seg frem til via andre prosesser i krystallen. (Som f.eks. punkt 1, 2 og 4) Det er mange eksempler på at de forskjellige klokkene i krystallen ikke stemmer overens. Disse forskjellene kan tyde på at det må ha skjedd en akselerert radioaktiv nedbrytning tidligere.
  1. «Radiohaloes». Radioaktiv stråling danner ringer som glorier rundt senteret for strålingen i granitt. Dette finner man i granitt over hele kloden. Disse ringene dannes både av uran, men også av polonium som er et biprodukt av nedbrytningen fra uran til bly. For at disse ringene skal være synlige må det være en stor mengde stråling. Både uran- og polonium-ringene må ha blitt dannet på samme tid.
    Problemet er at de tre polonium-isotopene har veldig rask halveringstid, Polonium 218 har 3,1 minutt, Polonium 214 bare 164 mikrosekund og polonium 210 har halveringstid på 138 dager. For at en slik polonium-ring skal lages og være synlig må 100 millioner år av uran nedbrytning skje på samme tid som det tar deg å blunke.
  2. Karbon 14 funnet i diamanter og kull viser at disse ikke er så gamle som antatt, og indikerer at det må ha vært en radioaktiv akselerasjon.

Etter disse funnene konkluderer RATE teamet at akselerasjon av radioaktiv nedbrytning må ha funnet sted. Kanskje kan det være et resultat av store endringer på jorden, enten under skapelsesprosessen eller Noahs flom eller da Gud la verden under forgjengelighet etter syndefallet. Akkurat det vet vi ikke, men det er altså gode grunner til å stille avgjørende spørsmål ved radiometriske dateringsmetoder.

Artikkelen er et bearbeidet utdrag av boken «Skapelse og/eller evolusjon – Hva sier Bibelen» Hermon 2014

Forfattere: Andreas Årikstad, Jogeir Lianes, Samuel Årikstad

[i] http://www.icr.org/rate/