Jakobs brønn ligger i Samaria ved foten av fjellet Garisim. Brønnen er 32 meter dyp og i dag noe forfallen, og inneholder lite vann. Det at den var så dyp gjorde at en ikke kunne få opp vannet uten noe å ta det opp med. Jesus satte seg ned ved brønnen. Han var trett og tørst etter vandringen. Da kom den samaritanske kvinnen til brønnen for å hente vann.
Artikkelen er del av serie med tema «VANN». Først utgitt i magasinet SKAPER mai 2022.
Krangelen mellom jøder og samaritanerne hadde vart i mer enn 400 år og hun ble derfor overrasket over at Jesus som var jøde snakket til henne. Det var også helt utenkelig at Jesus som rabbiner kunne snakke med en syndig, utstøtt kvinne. Her ser vi en Gud som ikke skiller mellom mennesker. Jesus ville gi kvinnen levende vann, men kvinnen forstod ikke hvordan han kunne gi henne det, han hadde jo ikke noe å dra opp vannet med! Påstår du at du kan skaffe levende vann fra denne brønnen?
Levende vann – i dåpen
La oss se nærmere på jødenes forhold til vann. Jødene skilte mellom levende vann og stillestående vann. Levende vann er rennende vann (elv, foss), i motsetning til stillestående vann i en dam (brønn). For jøder var rennende, levende vann fra en elv alltid bedre vann.
I Didaché – De tolv apostler lære – står det følgende om dåpen (skrevet i år 70 – 90). “Når det gjelder dåpen skal dere utføre den på følgende måte: …[dere skal] døpe – til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, i rennende vann. Men hvis du ikke har rennende vann, så døp i annet vann; kan du ikke få gjort det i kaldt vann, så i varmt. Har du ikke noen av delene, så øs vann tre ganger over hodet i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.”
Strømmer av levende vann
På grunn av at vannet er en mangelvare og derfor meget viktig for jødene har de også et annet forhold til vann og da i overført betydning. Jødene taler ofte om sjelens tørst etter vann. Og de snakker ofte om å stille denne tørsten med levende vann. I salme 143,6 står det at ”sjelen lengter etter det som et tørst land etter regn”. Eller som i Salme 42,2 ”Liksom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel jeg etter deg, min Gud”.
Jeremia klaget over at folket hadde forlatt Gud, ”kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann” (Jer 2,13). Med uttrykket ”strømmer av levende vann” sammenligner Jesus den Ånd som de skulle få som tror på ham (Joh 4,4).
I Åp 21,6 er det et bilde på den evige salighet: ”Den som tørster vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet”. Og i Åp 22,1 står det: ”En klar elv av levende vann som gikk ut fra Guds og lammets trone”.
Slukke tørsten
Tilbake til kvinnen ved brønnen. Det jødiske, religiøse billedspråket var altså fullt av ideene om sjelens tørst som bare kunne bli stilt av levende vann, en Guds gave. Jesus påstår at han kan gi henne levende vann som tar bort hennes tørst for alltid. Kvinnen forstod fremdeles ikke. Hun ønsket at han kunne gi henne dette vannet slik at hun ikke trengte å gå å hente vann hver dag.
I mennesker finnes en tørst etter noe som bare Jesus kan tilfredsstille. I ethvert menneske finnes denne navnløse, utilfredsstilte lengsel, denne ubestemte misnøye, dette ”noe” som en savner. “Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Det vannet Jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.” Joh 4,14
Menneskets tørst er åndelig og kan derfor aldri slukkes av materielle forhold.
Herren skal alltid lede deg og mette deg i det tørre land. Han skal gi deg nye krefter, så du blir lik en vannrik hage, ja, som et kildevell der vannet aldri svikter. Jes 58,11
Les flere artikler i temaet VANN
