Jona hadde fått et kall av Gud til å forkynne i Ninive. Det viste seg at han var ulydig mot det kallet Gud hadde lagt på hans hjerte. Han vendte seg bort og flyktet mot Tarsis, for å komme seg langt bort fra Guds åsyn.
Artikkelen er del av serie med tema «VANN». Først utgitt i magasinet SKAPER mai 2022.
Han flyktet ikke fordi han hadde menneskefrykt og ikke turte å forkynne. Han flyktet slik verset sier, fordi han visste at Gud er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn. Han syntes ikke at Ninive fortjente denne miskunn. Våre veier og tanker er ofte annerledes enn Guds, og det er spesielt disse gangene vi bør være lydhøre, og ikke ulydige slik som Jona.
Han prøvde å komme seg lengst mulig bort fra Gud. Dette førte ham ut i stormen, ulydighetens vann, og til sist inn i den store fiskens buk. Men Gud elsket både Jona og folket i Ninive. Han ville ikke gi slipp på noen av delene. Ulydighet pleier likevel å få konsekvenser. Bryter vi landets lover, vil det få konsekvenser. Bryter et barn foreldrenes befalinger, så får det som regel konsekvenser; det Bibelen kaller for tukt. Med andre ord, ulydighet vil føre til tukt. Og Gud tuktet Jona med stormen, det dype vann, fiskens buk og tangen som viklet seg rundt hodet hans. Skriften sier at ”[…]den Herren elsker, den tukter Han” (Hebr 12,6). Herren elsket Jona og tuktet ham helt inn i fiskens buk på grunn av hans ulydighet.
Dette ”ulydighetens vann” ville Jona huske resten av livet. Han visste likevel at Gud var sen til vrede og rik på miskunn, også mot ham. Han klarte etter hvert å se Guds miskunnhet etterjage ham, slik David påpekte i Sal 23,6: ”[…] bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager”. Denne miskunnhet fikk Jona spesifikt erfare da han angret og fisken spyttet ham opp på land, og senere når han fikk se Ninive ta i mot Guds Ord til frelse med Jona som Guds utvalgte redskap; han som hadde vært langt ute på ulydighetens vann.
For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. Jona 4,2b
Gud kaller også deg og meg i dag, ved sitt Ord. Spørsmålet er om vi er lydige og tar imot det, omfavner det og lar det bli til liv i oss, eller om vi vender oss bort slik Jona gjorde. Det beste er å lyde med engang, noe alle bør streve etter, men fortvil ikke hvis du gjennom Guds etterjaging plutselig innser at du har forvillet deg ut på ulydighetens stormfulle vann. Hvis du da kjenner Herrens tukt og angrer, og vender om, så vil du også bli ”spyttet ut på land” og Gud kan bruke deg på nytt. Gud vil gi deg en ny sjanse.
Vær som Peter når Jesus bød ham komme ut på vannet og han gikk, men ikke som Peter da han i neste øyeblikk tvilte, så seg rundt og dermed begynte å synke. Han innså allikevel sin vantro og ropte: ”Herre frels meg!” (Matt 14,26).
Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap.
Lukas 11,32
