UNDRING – Hvor skal vi?
Dette spørsmålets svar vil avhenge av hvilke utgangspunkt man har. Dersom man er naturalist og tror at livet skapte seg selv fra livløse kjemikalier så er svaret gitt på forhånd. Man dør, blir til jord og etter flerfoldige millioner av år vil man atter bli stjernestøv. Svaret blir altså at vi skal ut i universet som etter hvert vil miste all energi og «dø». Livet ble til uten mening, er uten mening og døden er uten mening. Man kan rasjonalisere så mye man vil, men det store bildet er fullkommen meningsløshet. Denne meningsløsheten er obligatorisk undervisning i alle landets skoler og SKAPER tror det vil påvirke hvordan mennesker vil prøve å fylle mening inn i den korte meningsløse tiden man da kaller livet.
Bibelen gir et svar på hvor mennesker skal. Det svaret kan gi livet både glede og mening, men med en gang det finnes en mening med livet vil hva vi gjør med livet ikke lenger være likegyldig.
Vær med å fundere på flere spørsmål rundt livets og universets utgang nedenfor.
Bibelen forteller at Gud har gitt sin skapning mennesket en fantastisk gave. Livet er vår største gave, men vi tar det veldig fort for gitt helt til vi møter sykdom eller fare. Gud har ikke bare gitt mennesket livet i gave, men Gud skapte alle mennesker i sitt bilde, og som Gud selv er mennesket skapt som evighetsvandrere. Fra begynnelsen var det slik, men nå opplever vi død. Hva skjedde?
Bibelen forteller at Gud advarte mennesket om at dersom mennesket var ulydig og brakte synd inn i vår virkelighet så ville det resultere i at mennesket ville død. Det mange derimot misforstår er hva døden egentlig representerer. Døden blir sett på som en straff fra Gud når den i virkeligheten egentlig er noe helt annet. Bibelen forteller at mennesker etter syndefallet har to valg. Enten å være slave under eget begjær og synd, eller bli slave under Jesus.
Gud ønsket i sin kjærlighet ikke at mennesket skulle leve som slaver under synd fordi synd bringer med seg grusom lidelse, ja for mange mennesker en lidelse så stor at de heller ønsker å dø. Bibelen forteller at Gud selv innførte døden for at mennesket skal slippe å oppleve lidelse for evig. Det er Guds første nådehandling for menneskeslekten. Likevel kan dette oppleves rart siden døden for de fleste fremstår som den ultimate fiende.
Den gode nyheten ligger i evangeliet om Jesus som sonet all verdens synd og overvant dødens makt på korset for å gjenopprette en tilstand der mennesket kan leve evig uten å være slaver under synd, og uten å måtte lide i evighet.
Dødens makt er brutt og mennesket er evighetsvandrere. Døden var aldri Guds straff, men en del av Guds redningsaksjon. Her nede kan vi være slave under synden. Forblir man det vil ikke soningen gjelde og en går inn i evigheten fortsatt som slave under synd og vil møte Guds virkelig straff. En evighet borte fra Gud. Den lidelse mennesket opplever på jorden vil fortsette i evighet, men fordi Gud og hans nåde er borte vil den oppleves mye verre.
Alternativet er å bli slave under Jesus. Å bli en kristen er å gjøre Jesus til Herre i sitt liv. Jesus bestemmer fra det punktet alt i en sann kristens liv, men dette er ikke noe vanlig slavekår fordi slaven under Jesus blir kalt venn. Som venn blir en adoptert inn i Guds familie, blir Jesu bror og Guds barn og dermed får man arverett til Guds rike. Evigheten man da er lovet er evig glede og fred. Det store spørsmålet er hvor du vil tilbringe evigheten.
«Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» 2. Korinter brev 5:17
Hva må til for å bli frelst? Stiller Gud krav om at vi må tro på Jesus for å bli frelst? Kan ikke Gud bare frelse alle mennesker? Kan han ikke ta oss her og nå og løfte oss over i sin perfekte verden der alt er godt? Jo det hadde vært fint … eller hadde det? Si at Gud hadde gjort det. Tenk om han hadde tatt Hitler, Stalin, Idi Amin, deg, meg og resten av alle verdens feilbarlige mennesker og løftet oss over i himlen, da hadde det vel blitt bra? Vi skjønner at det ikke uten videre hadde fungert. Gud måtte gitt oss en real overhaling før han slapp oss løs i himlen.
Og det er nettopp det Jesus gjør. Det vil si, når Jesus gjør jobben gjør han den skikkelig. Bibelen er klar på at det ikke holder å restaurere et menneske. Feilene våre sitter nemlig ikke bare på utsiden, men også på innsiden. Guds løsning er derfor at han gjør oss til nye skapninger. Den som blir kristen blir født på ny – en ny skapning. Og det er altså i Jesus vi mennesker får denne nyskapelsen – vi blir født på ny. Dette kan han gi oss fordi han har blitt født som menneske, dødd for våre feil og synder, oppstått og slik banet veien for vår frelse – gjennom døden til den nye fødselen/skapelsen.
Det finnes altså ingen andre måter vi kan bli frelst på enn ved å ta imot Jesus. Bare han som skapte oss kan nyskape oss. Og bare ved at han får gjøre det kan vi få en plass i en perfekt verden. Og faktisk er denne verden ikke i himmelen, men i nye himler og på en ny jord som Gud har lovet at han skal skape. (2. Petetersbrev 3:13, Jesaja 65:17 og Johannes Åpenbaring 21:1). Gud inviterer alle til å bli med dit – også deg! Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1. Timoteus brev 2:4). Du er herved invitert!
Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet. 2 Tess 1:9
Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst. Bibelen er likevel også klar på at ikke alle kommer til å bli det. Allerede i Edens hage ble denne saken omtalt. Adam og Eva ble advart om konsekvensene ved å spise av kunnskapens tre, mens djevelen iherdig slo fast at «dere kommer slett ikke til å dø». Den samme stemmen høres i dag fra mange som ikke ønsker å høre om fortapelsen. Men Guds ord står fast også på dette punktet. Gud har virkelig sagt.
Hva er så fortapelsen? Overstående vers sier det egentlig ganske klart. Hovedessensen i det å gå fortapt er å være borte fra Herrens åsyn. Ved første øyekast ser det ikke så ille ut, men dersom vi begynner å ressonere oss litt frem til hva det betyr så blir saken straks verre.
Gud er nemlig den som står for alt godt. Gud er kjærlighet. Hos han er fred, nåde, sannhet, herlighet, glede, trygghet, godhet, omsorg, lys og liv. Å være borte fra den Gud som skaper og opprettholder alt liv er i realiteten et sant helvete. Helvete er det stedet der Gud ikke griper inn for å frelse og der Guds skaperverk ikke kan nytes. Derfor snakker også verset over om både straff og lidelse. Det verste ordet i verset over er likevel enda ikke nevnt. Det er ordet «evig». Fortapelse er en evig skjebne for de som ikke overgir sitt liv til sin skaper og tar imot hans nåde i Jesus Kristus. Du som fremdeles i dag har valget bør ikke vente lenger.
