I artiklene «Guds to bøker – Naturen vs. Bibelen» og «Naturens etikk vs. Bibelens etikk» har vi sett på ulike sider ved å sammenholde det vi observerer i naturen på den ene side, med det vi leser i Bibelen på den andre side. Vi har sett at helheten forklares best når vi leser naturen i lys av Bibelen. Dette gjelder først og fremst fordi naturen som Guds bok er preget av syndefallet og ikke lenger god, slik Gud i utgangspunktet skapte den. Guds bok Bibelen er derimot uforandret og representerer alltid Guds sanne vilje.

Også vårt fremtidshåp blir influert dersom vi tolker Bibelen i lys av naturen slik den fremstår i dag – slik man gjør i en evolusjonistisk tankegang. Den Gud som en gang sa at det var overmåte godt, bommet jo da kraftig på realitetene. Dersom verden virkelig ble utviklet ved evolusjon har det aldri virkelig vært overmåte godt. Slik konkluderer også evolusjonistene Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsen i sin nye bok «Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler!» når det skriver: «Vi tror Gud skapte en selvstendig verden, med en biologisk utvikling der smerte var naturlig og fysisk død nødvendig.» (s. 201)

Det er imidlertid den samme Gud som sier at det var overmåte godt i begynnelsen som også lover at det skal bli godt på den nye jord. Det er en klar parallell i Bibelen mellom den første paradistilstand og den evige tilværelsen på den nye jord. Å tro på denne evigheten hos Gud der alt er godt fremstår som en blind tro for den som holder et evolusjonistisk verdensbilde – også selv om man regner med en Gud som står bak. Med et slikt utgangspunkt for tanken stemmer nemlig ikke realitetene i forbindelse med verdens skapelse med de forventningene vi har til det evige liv. Det var, for de som tenker slik, rett og slett ikke godt, selv om Gud sa det. Hvorfor skulle vi da tro at det skal bli godt?

Noe som henger sammen med dette er veien frem mot enden. Evolusjonsdogmet er som kjent en utviklingslære. Evolusjon er læren om alle tings utvikling fra det enkle til det avanserte. Den biologiske utviklingen vil i kraft av de darwinistiske mekanismene gå frem i den forstand at nye slag og arter vil komme til for å passe enda bedre inn i tiden som kommer – og for igjen å utvikles videre.

Bibelen lærer derimot at verden ikke er under utvikling, men under avviklingen. Eller for å si det på annen måte. Utviklingen går mot avvikling.

Bibelens endetidslære er i stor grad preget av en slik avviklingstanke. Verden er i ferd med å avvikles. Vi er i ferd med å avvikles. Skaperverket er lagt under forgjengelighet. Som Jesus selv sier det: Himmel og jord skal forgå.

Selve avviklingen skjer for at noe nytt skal bli til. Noe forgår og noe nytt skapes.

Jesus sammenligner i den forbindelse endetiden med fødselsveer. Fødselsveene preger den siste tid frem mot enden ved at sterkere og hyppigere tegn av forskjellige slag skal vise seg nettopp i naturen. Alle tings ende vil bli som en fødsel. Når den gamle jorden forgår skapes en ny i stedet. Alle ting forgår. Gud består – og dem som kjenner ham.

26 I gammel tid grunnfestet du jorden, og himlene er et verk av dine hender. 27 De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning, som klær skifter du dem ut, og de blir skiftet ut. 28 Men du er den samme, og dine år får ingen ende. 29 Dine tjeneres barn skal bo i ro, deres ætt skal bestå for ditt åsyn. Sal 102:26-29

Utvikling går mot avvikling. I et naturalistisk verdensbilde vil verden også forgå. Ikke på grunn av biologi, men astronomi. En av teoriene går på at solen til sist vil sluke jorden og at vi alle vil gå en varm død i møte. Et slikt verdensbilde gir ikke noe håp i det hele tatt. Slik lever de fleste mennesker i Norge i dag. Noen tror på en eller annen slags skaper. Noen tror på “han der oppe” eller ber i ny og ne til «vårherre». Samtidig er Bibelens Gud, som sendte sin sønn for å dø for menneskers synder, ukjent. Den Gud som gjenoppretter det vi ødela har mange aldri hørt om. Den Gud som elsker synderen har ikke fått plass i hjertet.

Vi trenger derfor i vår tid modige kristne som leser Bibelen, bøkenes bok, Boken med stor B og som holder den høyt. Vi trenger kristne som frimodig står på Guds ord. Vi trenger kristne som åpent kan bekjenne at Bibelen står øverst i tro, liv og lære. Vi trenger kristne som holder frem skriften alene som autoritet i alt den uttaler seg om, fordi de har lært å lese naturen, menneskenaturen, geologien, astronomien og biologien, ja hele Guds andre bok i lyset av den første – Bibelen.

Tør vi stå med Bibelen i hånd og hevde at vi tror dens ord på alle områder? Tør vi stå på ordet og bekjenne at det skal være rettesnor for våre liv. Tør vi støtte oss til det i motgang og i medgang, i liv og i død, mens livet går mot avvikling for snart å begynne på nytt? Tør vi søke å vinne mennesker i dag med det samme budskapet som har vært forkynt i generasjoner tilbake til apostlene?

La oss jobbe mens det er dag, slik at vår Herre og frelser finner oss i ferd med å gjøre dette når han kommer for å hente alle som har elsket hans komme.[1]

22 Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. 23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. Klag 3:22f

Gjør vi det vil også få oppleve morgendagen.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Åp 21:4

 

 

 

 

[1] Matt 24:46; 2Tim 4:8