I forrige artikkel viste jeg til legender, myter, og tradisjoner fra forskjellige kulturer verden over som forteller om en verdensvid flom. Disse fortellingene er gode bekreftelser på at beretningen om syndefloden slik den er beskrevet i Bibelen virkelig kan være sann.

For alle er likevel ikke slike kilder gode nok bevis på at en flom med Bibelske proporsjoner har funnet sted. Det er heller ikke så rart i en verden der vi blir indoktrinert til å tenke i evolusjonære tankebaner som bygger på prinsippet: ”Nåtiden er nøkkelen til fortiden”, også kjent under begrepet aktualitetsprinsippet. Med andre ord betyr dette; siden nåtidens geologiske prosesser går så sakte som de gjør så må disse prosessene også ha virket slik i fjern fortid. Denne tankegangen fører folk flest dit hen at jordens berglag med de store juv og daler må ha tatt millioner av år å dannes (Wikipedia, 2013; Snelling, 2010). Men må det være slik? Eller kan det hovedsakelig peke mot en diger, universell katastrofe?

Profetien i 2. Petersbrev 3, som jeg også henviste til i forrige artikkel (klikk for å få sammenhengen), uttrykker også dette prinsippet i forbindelse med Jesu gjenkomst, skapelsen og flommen ved å si: ”…fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens begynnelse av.” (2Pet 3:4)

Ikke overraskende så var det en ateist, ved navn Charles Lyell (1797-1875), en britisk geolog, som med boken Principles of Geology overbeviste de etablerte geologer om å forlate den bibelske flommodellen, også kjent som katastrofismen til fordel for aktualitetsprinsippet. Lyell slo offentlig fast at han ønsket å fjerne innflytelsen av Moses (forfatteren bak 1.Mosebok) fra geologien, noe han hevdet å være et mareritt og en ond ånd i geologien som vitenskap. Innenfor vitenskapsfeltet ble dette godt mottatt av bl.a. Charles Darwin, mannen som gjorde evolusjonsteorien kjent med boken Artenes opprinnelse. Den moderne geologien tok også Lyell’s ideer tett til brystet. Det viste seg ganske åpenbart at motivene til Lyell ikke var av den klare vitenskapelige sorten, men at hans ateistiske holdninger spilte en vesentlig rolle i utarbeidelsen av dette prinsippet. Dette kommer også klart fram i at han insisterte på at disse naturlige prosessene gjennom tidens tann kun har fulgt dagens prosessrate, noe som nevnt, senere ble kjent under frasen: ”Nåtiden er nøkkelen til fortiden”. Med disse ord var ateismens filosofi på god vei inn i de vitenskapelige kretser (Snelling, 2010; Whitcomb, 1985). I dag er det flere som med rette setter kritiske spørsmålstegn ved dette synet, og da er det ikke bare snakk om tilhengere av det kreasjonistiske verdensbildet. En av disse kritiske røstene har vi i professor i geologi James H. Shea som påpeker at moderne kilder og overveldende funn viser til at flere av Lyells ideer, der iblant aktualitetsprinsippet, rett og slett viser seg å være feil (Shea ifølge Morris, 2010, s.91).

Det bibelske verdensbildet

Ser vi med Bibelens briller på dette så gir formasjonene av berglagene, slik vi ser dem i dag, mye bedre mening enn aktualitetsprinsippet har hevdet. Jordens historie ifølge Bibelen forteller oss først om en seksdagers skapelse som resulterte i en perfekt jordklode, etterfulgt av syndefallet og den forbannelse som ble medført jorden i kjølevannet av dette (1.Mos.3). Den største forandringen og omveltningen planeten vår har opplevd kan vi allikevel se i lyset av den verdensvide syndefloden i Noahs dager (1.Mos. 7). Geolog John D. Morris beskriver flommen som en tektonisk og hydraulisk rekonstruksjon av planeten, der ikke et eneste område av jordens overflate klarte å unnfly skrekken som fulgte med (Morris, 2010). Dr. Morris forklarer at en global flom ville forårsake det flommer hovedsakelig forårsaker; erosjon og oppløsning av både jord og stein (ibid). I en global sammenheng ville en slik hendelse hatt desto større konsekvenser. Fragmenter av jordmasse og stein ville dermed også blitt fraktet og avsatt andre steder, slik som sedimenter fulle av døde planter og dyr. Bruker vi den bibelske flommodellen så ville dette føre til at vi i dag kan observere disse sedimentene som harde berglag som igjen ville inneholdt planter og dyr som skal ha forsteinet seg til det vi i dag kaller fossiler (Morris, 2010).

Kort om hvordan det kan ha skjedd

Omfanget av en slik global katastrofe peker på at størstedelen av de sedimentære lagene med dets fossiler som vi kan se og observere i dag er et resultat av en slik hendelse beskrevet som syndefloden i Noahs dager. For at vi ikke skal misforstå flommens katastrofale omgang, som en flom som kun tok med seg noen tømmerstokker og diverse annet materiell for så å legge det pent og pyntlig fra seg, så retter Dr. Morris på denne tankegangen ved å peke på at sedimenter ble avsatt i dynamiske episoder, der det ene sedimentlaget fulgte det andre til det hadde samlet seg tykke sekvenser av slike lag. Slike prosesser kunne ha blitt utløst ved en kombinasjon av påfølgende tsunamier, tidevann, pulser av undervanns gjørmeflommer drevet av tyngdekraften, og andre lignende prosesser. Dette peker på at størstedelen av den sedimentpakka vi kan se i dag oppsto i løpet av flomåret og ikke i løpet av de hundrevis av millioner år som mange evolusjonister hevder (Morris, 2010).

Hurtig dannelse av stein og berglag

Dr. John Whitmore (2008) peker på at slike geologiske prosesser som blir antatt å ta lang tid å forme faktisk ikke er i behov av lange tidsperioder i det hele tatt. Denne prosessen der sedimentmasser blir til stein kalles for litologi. Litologi finner sted når sedimentet blir tømt for vann og dermed blir komprimert sammen med sementering som skjer når de sedimentære kornene blir limt sammen. Flere funn kan tyde på at denne prosessen ikke er tidsavhengig, men heller om bergarten blir komprimert eller ikke, eller om en sementkilde, vanligvis i form av kvarts eller kalk er tilgjengelig. I motsetning til forskning og litteratur fra et skapelsesperspektiv så er det ikke overraskende vanskelig å finne evolusjonslitteratur som støtter dette. Vitenskapsmenn som derimot tror på en verdensvid flom har kunnet rapportere om flere eksempler på funn som tyder på at stein kan dannes hurtig. Blant disse kan jeg f.eks. nevne rester av en klokke som ble funnet pakket inn i sedimentstein på en strand langs kysten til staten Washington i USA. Videre har man også funnet en tennplugg, nøkler, en hatt, melpose, bolter, ankere med mer (Whitmore, 2008).

Det finnes videre eksempler på hvordan tynne og mer skjøre berglag ikke krever millioner av år for å bli dannet, men kan bli hurtig avsatt under katastrofale omstendigheter. Et eksempel kan man hente fra det kraftige vulkanutbruddet som fant sted på Mount St. Helen i 1980. Et av de mer interessante funnene som har blitt gjort siden den tid har vært avsettelsen av varm aske og stein fra denne vulkanen. Dette skal ha bli kastet ut av vulkanen i en kraft og hastighet tilsvarende en orkan. Disse askepartiklene som også går under det som kalles pyroklastisk materiale, ble lagt oppå hverandre i svært tynne lag. Vanligvis når geologer ser slike tynne lag så antas det at sakte, gradvise og milde prosesser har funnet sted. I dette eksemplet som man vitenskapelig har kunnet studere og dokumentere i nåtid er tilfellet katastrofalt, ikke et resultat av sakte, gradvise og milde prosesser (ibid).

Gulleksemplet Grand Canyon

Du har kanskje besøkt nasjonalparker som kan vise til store juv og daler, eller kanskje du er en av dem som har lagt merke til dem ved å ta en rask titt ut av flyvinduet under en flytur, eller bare sett bilder av disse i skolens lærebøker eller annen faglitteratur. Et av de mest berømte og spektakulære områdene som vi nå skal ta en nærmere titt på i forbindelse med en global oversvømmelse, avsetting av sedimentlag og erosjon, er Grand Canyon i nordvestre Arizona. Grand Canyon har vært et berømt forskningsområde for ivrige geologer og en verdensberømt nasjonalpark siden 1919. Den innehar en lengde på ca. 450km, en bredde på rundt 30km og en dybde på inntil 1800 meter (Hoffmann & Krings, 2008).

Sett ut fra et kreasjonistisk perspektiv så kommer det ikke som en bombe at det har vært mye usikkerhet rundt tiden da utskjæringen av Grand Canyon skal ha funnet sted. For rundt tretti år siden trodde de fleste evolusjonister at denne digre kløfta var rundt 70 millioner år gammel (fra nå av m.å.). Vurderingene av dette forandret seg en del når radioisotopdatering ble tatt i bruk for å vise at platåene som denne kløften var blitt skjært gjennom var mye eldre enn selve kløften. Basalt som er en magmatisk bergart og som ble funnet i vestenden av den Nordre kanten av kløfta viste seg kun å være rundt 6 m.å. samtidig som den samme bergarten også finnes på kløftens sørkant. Geolog Andrew Snelling (2010), med doktorgrad fra University of Sydney, påpeker at disse lavastrømmene må ha strømmet fra den ene kanten over til den andre, en prosess som ikke kunne ha skjedd hvis kløfta allerede hadde vært på plass rundt den tid. Dette førte til at man reduserte alderen på vestenden av kløfta til 6 m.å. mens flere fortsatt holdt seg til at den sentrale og østlige delen av kløfta var 70 m.å. gammel. Etter hvert som tiden gikk og man fikk satt sammen brikkene som tydet på en yngre kløft fikk dateringen en gradvis redusering helt ned til 17 m.å. I dag er det fortsatt debatt rundt alderen på Grand Canyon og stadig nye funn setter spørsmålstegn ved dens alder. Noen står fortsatt fast ved 70 m.å. mens andre igjen holder seg i det lavere sjiktet på rundt 6 m.å.. Hoffmann & Krings (2008) som står bak oppslagsverket Verdens 100 største underverker peker på en alder rundt 40 og 50 m.å. Forskning.no påpeker at en nyere dateringsmetode skal vise at dalen er mellom 55-65 m.å. (Spilde, 2008). Det skal visst være vanskelig å bestemme alderen for denne kløften i en såkalt vitenskapelig opplysningstid med det som sies å være sikre og nøyaktige dateringsmetoder. Hva og hvem skal man stole på når dateringene med de forskjellige dateringsmetodene svinger som de gjør? Hvis du er interessert i å lese om hvorfor slike dateringsmetoder ikke er til å stole på så kan du bl.a. finne noe mer om dette i artikkelen ”Radiometrisk datering og jordens alder”.

Den mest ansette og gjeldende teorien rundt kløftens tilblivelse baserer seg tydelig på aktualitetsprinsippet som vi har vært inne på. Her mener man at Coloradoelvens uopphørlige utgraving i løpet av flere millioner år til syvende og sist skal ha utformet Grand Canyon slik vi ser den i dag (Hoffmann & Krings, 2008). Hoffmann & Krings (2008, s.201) peker videre bakover i urhistorien før alle disse uvisse millionene av år med utgraving fant sted. De skriver at området der kløften befinner seg i dag skal ha vært oversvømt av hav for rundt 2 milliarder år siden. Når dette vannet da trakk seg tilbake så skal det ha etterlatt seg store avleiringer. Videre viser de til kraftig vulkansk aktivitet i området og tektoniske krefter som ved hjelp av trykk og høye temperaturer deformerte steinlagene og skjøv dem sammen til fjell. To ganger gjentok det seg at dette terrenget ble oversvømt av et hav før vannet til slutt sank.

Grand Canyon i bibelsk lys

Dette kan virke katastrofalt nok, men la oss senke skuldrene og se for oss dette scenarioet når vi nå retter blikket mot den Bibelske forklaringsmodellen med syndeflodens enorme og katastrofale virkninger. I tillegg skal vi se på hvordan vitenskaplig funn kan vise til en nylig, og katastrofal tilblivelse av Grand Canyon, noe som også støtter den bibelske modellen i mye større grad enn aktualitetsprinsippet viser seg å gjøre.

For å få best mulig vitenskapelig klarhet i at slike juv kan bli til på relativt kort tid så har geolog Steve Austin foretatt flere undersøkelser etter overnevnte vulkanutbrudd fra Mount St. Helen i 1980. Her kunne man observere tilblivelsen av en slags Grand Canyon i miniatyr. De store lavastrømmene som hovedsakelig forårsaket dette tok også med seg mengder av trær og mudder i sin katastrofale utgraving. I dette tilfellet kunne man legge merke til lignende lagformasjoner som er å finne i Grand Canyon, men disse formasjonene tok vel å merke bare noen få år å forme (Larssen, 2004). Sekulære geologer hevder at de geologiske lagene i Grand Canyon skal ha blitt dannet over en periode på millioner av år, men som eksemplet fra ”lille Grand Canyon” viser oss så kan slike lag bli til bare i løpet av noen få år. Dr. John C. Whitcomb skriver i sin bok The World that Persihed, støttet av Henry Morris med doktorgrad i hydraulikk fra University of Minnesota, om de enorme kreftene i vann som er i bevegelse. Han peker på moderne flommer som har vist seg å kunne bære med seg enorme steinblokker på opp till flere hundre tonn over lange distanser på bare noen få timer, samtidig som de har gravd ut dype kløfter og feid vekk store skogområder på sine destruktive ferder (Whitcomb, 1985). I forbindelse med effektene av slike lokale flommer peker Dr. Whitcomb på hva syndefloden med proporsjonene beskrevet i 1.Mosebok kunne ty til med en vannstand som dekket alle fjell og hele jordoverflaten i tjueto uker før vannet omsider begynte å synke. Konsekvensene av en slik global katastrofe ville ha omrokert og omformet jordskorpen for alltid.

Dr. Whitcomb påpeker at ingeniører innenfor hydraulikk som har lagt ned store deler av livet til studier av vannets bevegelser bør være autoriteter på området. En av disse er overnevnte Dr. Henry Morris. Hans ekspertise viser at en flom med et omfang som beskrevet i 1.Mosebok ville med dets enorme sammensetning av sedimentmettede strømmer resultere i dannelsen av flere horisontallag, av forskjellig materiell, som vannet på sin kraftfulle ferd skal ha tatt med seg. På denne måten ville forskjellig materiell bli lesset av før flere strømmer ville kommet til, som da igjen ville blitt avsatt oppå de første lagene uten å forstyrre eller ødelegge dem. Slik ville det da blitt formet flere serier med sedimentære lag rundt om i verden, og i flere tilfeller på dybder på opptil flere tusen meter. Grand Canyon og området rundt er et av de beste og mest spektakulære eksempler på hva en flom med bibelske proporsjoner kan utrette (Morris ifølge Whitcomb, 1985).

Erosjonsmangel mellom forskjellige lag

Et tredje og siste dilemma som jeg i korte trekk skal avslutte artikkelen med gjelder mangelen på erosjon mellom de forskjellige lagene. Det er dette Dr. Andrew Snelling peker på hvis tilfellet hadde vært at disse fossilbærende lagene tok hundrevis av millioner av år avsette. Han påpeker videre at en flom med bibelske proporsjoner kunne i løpet av et års tid ha samlet opp mesteparten av disse lagene. Og selv om landoverflatene for en kort tid under slike katastrofale omstendigheter kunne ha vært utsatt for erosjon så ville erosjonen ha vært av det hurtige slaget og kun etterlatt seg flate og jevne overflater (Snelling, 2010, s.292).

Moderne geologi bør ransake sitt verdensbilde og spørre seg selv om den vitenskapelige metode virkelig støtter deres ståsted, eller om de bygger sine teorier i Lyells feilaktige og ateistiske tankebaner! Alt peker på at de som tror på den bibelske flommodellen har et mye bedre vitenskapelig grunnlag å bygge på. I denne artikkelen har jeg nå i korte trekk tatt for meg de klare svakhetene med aktualitetsprinsippet, som store deler av dagens geologi ligger under for, og hvordan de geologiske funnene i mye større grad passer inn i den bibelske flommodellen. Dette gjelder alt fra sedimentering, dannelsen av sedimentære lag, samt mangelen på erosjon mellom lagene som burde vært klart synlig hvis millioner av år hadde vært tilfellet. Med andre ord, hvis syndefloden var årsaken til hele det såkalte geologiske arkivet så ville vi forventet å se geologiske landskap som Grand Canyon, flere sedimentærlag og mangel på erosjon mellom sedimentlagene. Vi kunne da forvente å observere fjellkjeder, fjell som Mount Everest og fossiler i viddstrakte baner. Bevisene er kanskje altfor overveldende til å være sanne sett i den moderne geologiens øyne og dermed velger man heller å tro løgnen. Slik går vitenskapen fram når en blind leder en blind og løgnen spres fra lærebok til lærebok og fra munn til munn. Man kan rett og slett ikke tillate Gud og Hans dom over synd og ondskap i form av en verdensvid flom. Man velger heller å utelate Ham som man til syvende og sist skal stå til ansvar for.

 

Kilder:

Hoffmann, M. & Krings, A. (2008) Verdens 100 største underverker. Spektrum forlag.
Larssen, P.A. (2004) Darwins lære faller.Ottestad, Prokla-Media.
Morris, J.D. (2010) Do Fossils Show Sign of Rapid Burial? I: Ham, K. (red.) The New Answers Book 3, s.91-97. Green Forest, Master Books.
Snelling, A. (2010) How Old Does the Earth Look Like? I: Ham, K. (red.) The New Answers Book 3,  s.143-150, Green Forest, Master Books.
Snelling, A. (2010) What Are Some of the Best Flood Evidences? I: Ham, K. (red.) The New Answers Book 3, s.283-298. Green Forest, Master Books.
Spilde, I (2008) Grand Canyon har blitt mye eldre [internett] Tilgjengelig fra: http://forskning.no/geofag-stub/2008/04/grand-canyon-er-blitt-mye-eldre [lest: 03.05.2015].
Whitcomb, J. C. (1985) The World That Perished. 3.utg. Winona Lake, Indiana, BMH Books.
Whitmore, J. (2008) Aren’t Millions of Years Required for Geological Processes? I: Ham, K. (red.) The New Answers Book 2, s.229-244, Green Forest, Master Books.
http://en.wikipedia.org/wiki/Grand_Canyon lest: 3.5.2015
Wikipedia (2013). Aktualitetsprinsippet. [internett] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Aktualitetsprinsippet [lest: 02.04.2015].